Prosjektnummer
910775
Etablering av kohabitant smittemodell for PMCV (Kohab PMCV)
Dette prosjektet tar sikte på å utvikle følgende verktøy for havbruksnæringen: En kohabitant smittemodell for piscint myocarditt-virus (PMCV), som kan brukes til å evaluere biologiske effekter av PMCV.
Infeksjon med PMCV er en forutsetning for å utvikle sykdommen cardiomyopatisyndrom (CMS), også kjent som hjertesprekk. PMCV er vanlig, og mer utbredt enn forekomst av CMS skulle tilsi. Det er ingen kjente cellelinjer hvor man har lykkes med å formere PMCV.
Det finnes en eksperimentell smittemodell for PMCV/CMS (VESO) og denne er basert på injeksjon av PMCV-holdig materiale. En injeksjonsmodell har begrenset verdi for infeksjonsstudier og for vaksine- og belastningsforsøk. Det er lite eksakt kunnskap om hvordan PMCV smitter mellom fisk – om dette skjer via vann, vektorer eller betinger fysisk kontakt mellom fisk – og funn som er publisert er sprikende. Det er lite konkret kunnskap om hvordan PMCV blir introdusert til eller smitter mellom anlegg, men det er kjent at risikoen for CMS øker med antall dager fisken står i sjø, at bruk av brønnbåter i avlusning pekes på som en mulig viktig kilde for spredning og at man kan finne PMCV hos rensefisk, villaks og enkelte andre arter.
En kohabitant smittemodell for PMCV vil etterligne hvorledes smitte skjer naturlig på en bedre måte enn hva injeksjonssmitte kan gjøre, og kan brukes for å kartlegge faktorer som er viktige for å hindre smitteoverføring, effekt av vaksiner, inaktiveringsstudier av viruset etc, alle viktige faktorer for å kunne forebygge mot CMS.
Av de organer og vev man har testet i prosjektet “Gir PMCV primært en infeksjon av laks?” (FHF-901671) finner man høyest prevalens av PMCV i hud/slim når en har undersøkt fisk fra felt som er smittet naturlig.
Man har eksplisitt vist at PMCV replikerer i epitelceller i hud. En finner relativt mye PMCV i hud/slim også i populasjoner av laks hvor CMS ikke er registrert eller ikke oppfattes som et sykdomsproblem.
Infeksjon med PMCV er en forutsetning for å utvikle sykdommen cardiomyopatisyndrom (CMS), også kjent som hjertesprekk. PMCV er vanlig, og mer utbredt enn forekomst av CMS skulle tilsi. Det er ingen kjente cellelinjer hvor man har lykkes med å formere PMCV.
Det finnes en eksperimentell smittemodell for PMCV/CMS (VESO) og denne er basert på injeksjon av PMCV-holdig materiale. En injeksjonsmodell har begrenset verdi for infeksjonsstudier og for vaksine- og belastningsforsøk. Det er lite eksakt kunnskap om hvordan PMCV smitter mellom fisk – om dette skjer via vann, vektorer eller betinger fysisk kontakt mellom fisk – og funn som er publisert er sprikende. Det er lite konkret kunnskap om hvordan PMCV blir introdusert til eller smitter mellom anlegg, men det er kjent at risikoen for CMS øker med antall dager fisken står i sjø, at bruk av brønnbåter i avlusning pekes på som en mulig viktig kilde for spredning og at man kan finne PMCV hos rensefisk, villaks og enkelte andre arter.
En kohabitant smittemodell for PMCV vil etterligne hvorledes smitte skjer naturlig på en bedre måte enn hva injeksjonssmitte kan gjøre, og kan brukes for å kartlegge faktorer som er viktige for å hindre smitteoverføring, effekt av vaksiner, inaktiveringsstudier av viruset etc, alle viktige faktorer for å kunne forebygge mot CMS.
Av de organer og vev man har testet i prosjektet “Gir PMCV primært en infeksjon av laks?” (FHF-901671) finner man høyest prevalens av PMCV i hud/slim når en har undersøkt fisk fra felt som er smittet naturlig.
Man har eksplisitt vist at PMCV replikerer i epitelceller i hud. En finner relativt mye PMCV i hud/slim også i populasjoner av laks hvor CMS ikke er registrert eller ikke oppfattes som et sykdomsproblem.
Hovedmål
Å etablere en kohabitant smittemodell for PMCV.
Delmål (med korresponderende arbeidspakker (AP-er))
1. Å samle inn PMCV holdig materiale for smitteforsøk (AP1).
2. Å etablere en positiv kontroll for smitteforsøk/vise at materiale inneholder infeksiøse virus (AP2).
3. Å foreta smitte av fisk med PMCV via hud. Indirekte metode (AP3).
4. Å foreta smitte av fisk med PMCV via hud. Direkte metode (AP4).
Å etablere en kohabitant smittemodell for PMCV.
Delmål (med korresponderende arbeidspakker (AP-er))
1. Å samle inn PMCV holdig materiale for smitteforsøk (AP1).
2. Å etablere en positiv kontroll for smitteforsøk/vise at materiale inneholder infeksiøse virus (AP2).
3. Å foreta smitte av fisk med PMCV via hud. Indirekte metode (AP3).
4. Å foreta smitte av fisk med PMCV via hud. Direkte metode (AP4).
Prosjektet sikter på å få en modell for virusoverføring og ikke nødvendigvis en sykdomsmodell grunnet tidsaspektet for sykdomsutvikling. Dersom prosjektet får overføring av PMCV smitte til kohabitant fisk så vil prosjektet ha etablert en smittemodell for PMCV. En modell for virusoverføring vil kunne brukes til å teste ut fysiske/kjemiske egenskaper til viruset, uttesting av vaksiner og bedre forståelse av smitteveier. Dette vil kunne bidra med kunnskap som vil kunne bidra til å redusere forekeomsten av CMS.
Prosjektorganisering
NMBU Veterinærhøgskolen er ansvarlig for prosjektet der øvrige deltakere er VESO Aqualab og Faroese Food and Veterinary Authority.
Prosjektet gjennomføres med fire arbeidspakker (AP-er).
AP1: Innsamling av PMCV til smitteforsøk
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Kilde for PMCV i smitteforsøk. Man vil bruke slim fra PMCV positiv fisk. En vil kartlegge PMCV smittestatus i fiskepopulasjoner i felt før innsamling av slim. Man trenger ikke invasiv prøvetaking eller avliving av fisk for å bestemme PMCV infeksjonsstatus, svaber er tilstrekkelig. Mengde PMCV RNA i innsamlet materiale bestemmes med RTqPCR, mengde viruspartikler estimeres ved å bestemme mengde virus genomisk RNA.
Man vil også teste vann fra bedøvelseskar/slaktekar, hvor fisken er stresset, det er stor tetthet, og av den grunn skilles det ut mye slim. En har tidligere funnet at slikt vann inneholder store mengder PMCV.
AP2: Etablere en positiv kontroll for smitteforsøk
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Et forsøk med i.p.-injeksjon vil gjennomføres for å bekrefte at PMCV i innsamlet materiale er infeksiøst. Påvisning av viralt mRNA eller økning i total viral RNA vil være en indikasjon på infeksjon, gjøres med RTqPCR som skiller mellom viralt mRNA og genomisk RNA. Forsøket kan avsluttes dersom replikerende virus påvises med sikkerhet. Forsøkene i AP2–AP4 er planlagt utført ved VESO.
AP3: Smitte av fisk med PMCV via hud, indirekte modell
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Tilsetting av slim eller vann som inneholder PMCV direkte i kar med fisk.
Formål
Observere infeksjonsdynamikk etter direkte vanneksponering med virus hos individer over tid og bekrefte tilstedeværelse av replikerende virus i hud/slim gjennom gjentatte målinger.
Smitte med PMCV til fisk vil kunne påvises med ikke-dødelig svaber fra hud.
AP4: Smitte av fisk med PMCV via hud, direkte modell
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Direkte påføring av PMCV-holdig slim på fisk. Mengden genomisk viralt RNA i slimet som påføres kan indikere mengden viruspartikler som påføres. Dette vil simulere en direkte kontakt mellom PMCV-positiv fisk og annen fisk.
Formål
Observere infeksjonsdynamikk etter direkt eksponering med virus via påsmøring av slim fra virusinfiserte fisk hos individer over tid og bekrefte tilstedeværelse av replikerende virus i hud/slim gjennom gjentatte målinger.
NMBU Veterinærhøgskolen er ansvarlig for prosjektet der øvrige deltakere er VESO Aqualab og Faroese Food and Veterinary Authority.
Prosjektet gjennomføres med fire arbeidspakker (AP-er).
AP1: Innsamling av PMCV til smitteforsøk
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Kilde for PMCV i smitteforsøk. Man vil bruke slim fra PMCV positiv fisk. En vil kartlegge PMCV smittestatus i fiskepopulasjoner i felt før innsamling av slim. Man trenger ikke invasiv prøvetaking eller avliving av fisk for å bestemme PMCV infeksjonsstatus, svaber er tilstrekkelig. Mengde PMCV RNA i innsamlet materiale bestemmes med RTqPCR, mengde viruspartikler estimeres ved å bestemme mengde virus genomisk RNA.
Man vil også teste vann fra bedøvelseskar/slaktekar, hvor fisken er stresset, det er stor tetthet, og av den grunn skilles det ut mye slim. En har tidligere funnet at slikt vann inneholder store mengder PMCV.
AP2: Etablere en positiv kontroll for smitteforsøk
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Et forsøk med i.p.-injeksjon vil gjennomføres for å bekrefte at PMCV i innsamlet materiale er infeksiøst. Påvisning av viralt mRNA eller økning i total viral RNA vil være en indikasjon på infeksjon, gjøres med RTqPCR som skiller mellom viralt mRNA og genomisk RNA. Forsøket kan avsluttes dersom replikerende virus påvises med sikkerhet. Forsøkene i AP2–AP4 er planlagt utført ved VESO.
AP3: Smitte av fisk med PMCV via hud, indirekte modell
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Tilsetting av slim eller vann som inneholder PMCV direkte i kar med fisk.
Formål
Observere infeksjonsdynamikk etter direkte vanneksponering med virus hos individer over tid og bekrefte tilstedeværelse av replikerende virus i hud/slim gjennom gjentatte målinger.
Smitte med PMCV til fisk vil kunne påvises med ikke-dødelig svaber fra hud.
AP4: Smitte av fisk med PMCV via hud, direkte modell
Ansvarlig: Espen Rimstad (NMBU, Veterinærhøgskolen)
Aktiviteter
Direkte påføring av PMCV-holdig slim på fisk. Mengden genomisk viralt RNA i slimet som påføres kan indikere mengden viruspartikler som påføres. Dette vil simulere en direkte kontakt mellom PMCV-positiv fisk og annen fisk.
Formål
Observere infeksjonsdynamikk etter direkt eksponering med virus via påsmøring av slim fra virusinfiserte fisk hos individer over tid og bekrefte tilstedeværelse av replikerende virus i hud/slim gjennom gjentatte målinger.
Det vil være målrettede formidlingsaktiviteter mot fiskehelsepersonell innen oppdrett, diagnostiske laboratorier, forskningsinstitusjoner og forvaltning for å øke og fremme kunnskapen om potensielle smitteveier for PMCV.