Kunnskapsmangel preger avslag på akvakultursøknader

Etablering av nye akvakulturlokaliteter og endringer i eksisterende tillatelser innebærer en omfattende og ressurskrevende søknadsprosess. Flere myndigheter er involvert, og søknadene skal vurderes etter ulike regelverk og fagområder.

Prosjektene har belyst avslagspraksisen fra ulike faglige ståsteder og samarbeidet underveis, blant annet gjennom felles referansegruppe og drøfting av resultatene.

125 av 139 avslag

I ÅRSAK (901995) har Akvaplan-niva, Nofima og NIVA analysert 139 avslag gitt av fylkeskommunene i perioden 2020–2024. Analysen viser at føre-var-prinsippet var avgjørende for avslaget i om lag en firedel av sakene.

– Resultatene viser at utfordringen ikke bare handler om at kunnskap mangler, men også om hvordan kunnskapen er tilgjengelig og brukes i saksbehandlingen. Når både næring og forvaltning etterlyser tydeligere krav og mer enhetlig praksis, viser det at det finnes et betydelig forbedringspotensial, sier Jørund Larsen, fagsjef i FHF.

Ulik praksis mellom myndigheter og regioner

I «Kartlegging av kunnskapsbehov for behandling av lokalitetssøknader til akvakultur» (901972) har SALT Research og Aqnowledge analysert regelverk, avslagsårsaker og forvaltningspraksis. Prosjektet har studert 251 avslag fra perioden 2020–2025 og sett nærmere på hvordan ulike sektormyndigheter vurderer kunnskapsgrunnlag, risiko og usikkerhet.

Samlet viser prosjektene variasjon både mellom forvaltningsmyndigheter og mellom regioner. Det gjelder blant annet hvilke vurderinger som gjøres, hvordan usikkerhet håndteres og hvilke krav som stilles til kunnskapsgrunnlaget.

Tre behov går igjen

Både næringen og forvaltningen peker på behov for tydeligere forventninger til dokumentasjon, bedre tilgang til relevant og anvendbar kunnskap og mer felles praksis mellom regioner og myndigheter.

Prosjektene anbefaler derfor tiltak som kan styrke kunnskapsgrunnlaget og beslutningsstøtten og bidra til en mer enhetlig saksbehandling. ÅRSAK peker på at både bedre bruk av eksisterende kunnskap og målrettet FoU er nødvendig. Tydeligere kriterier og mer enhetlig praksis kan samtidig redusere usikkerheten og avgrense behovet for bruk av føre-var-prinsippet.