Ny modell gir bedre grunnlag for helhetlig lusekontroll

Lakselus skal holdes under kontroll, men tiltakene som brukes kan samtidig påvirke fiskevelferd og produksjon, bidra til resistensutvikling og ha konsekvenser for vill laksefisk.

I prosjektet har Veterinærinstituttet, Norsk Regnesentral, Aqualife R&D, NMBU og PHARMAQ derfor videreutviklet en modell som gjør det mulig å se flere av disse konsekvensene i sammenheng. Modellen omfatter blant annet resistens, rensefisk, vekst og dødelighet hos oppdrettslaks og smitte til villfisk. 

– Det interessante med dette prosjektet er at vi får et bedre grunnlag for å se konsekvensene av ulike tiltak i sammenheng. God lusekontroll handler ikke bare om å fjerne mest mulig lus der og da, men om hvilke konsekvenser strategien får for fiskevelferd, produksjon, resistens og villfisk over tid, sier Eirik Ruud Sigstadstø, fagsjef i FHF.

Skånsom behandling kan være viktigere enn maksimal effekt

Et av resultatene viser hvor mye belastningen fra selve avlusingen kan bety. I simuleringene ga behandlinger med lavere effekt mot lus og lav dødelighet hos laks vesentlig høyere produksjon enn behandlinger med høyere effekt mot lus og høy dødelighet.

Forskjellen mellom scenarioene med høy og lav behandlingsrelatert dødelighet tilsvarte rundt fem prosent forskjell i lakseproduksjon. Resultatene viser dermed at det i enkelte tilfeller kan være bedre å velge en mer skånsom behandling, selv om den fjerner noe mindre lus og kan føre til behov for flere behandlinger.

Simuleringene viste også at rensefisk kan redusere behandlingsbehovet. Fem prosent leppefisk utsatte første lusebehandling med i gjennomsnitt 37 dager og reduserte antall behandlinger gjennom produksjonssyklusen med rundt ti prosent. Samtidig understreker resultatene at gevinsten for laksens velferd må veies mot belastningen på rensefisken.

Resistens må ses regionalt

Analysene viste at resistens mot azametifos var sterkt knyttet til geografi og behandlingshistorikk. Produksjonsområdet var den viktigste forklaringsfaktoren, mens behandlinger både på eget anlegg og på naboanlegg økte sannsynligheten for resistens. 

I simuleringene var kombinasjonsbehandling den strategien som i størst grad forsinket resistensutviklingen. Det forutsetter at behandlingsmetodene har uavhengige virkningsmekanismer og at det ikke forekommer kryssresistens. 

Resultatene viser også nytten av regionalt samarbeid og deling av data om resistens og behandlingseffekt når behandlingsstrategier skal velges. 

Tiltak bør vurderes på områdenivå

Betydningen av å se helheten kom også fram i simuleringer av nedsenket drift i Nordfjord og Fensfjorden. Nedsenket drift kunne redusere lusenivå, behandlingsbehov og lusepåslag på utvandrende villaks, men effekten var avhengig av hvor lokalitetene lå i forhold til andre anlegg og villaksens utvandringsruter. 

Det betyr at et tiltak som gir god effekt på én lokalitet, ikke nødvendigvis gir størst samlet effekt i et område.

Prosjektet fant også en sammenheng mellom lusepåvirkning på utvandrende laksesmolt og senere tilbakevandring til norske elver. Økt lusepåvirkning var forbundet med redusert tilbakevandring av ensjøvinterlaks. Resultatene styrker kunnskapsgrunnlaget for å vurdere hvordan lakselus påvirker villaks.

– Resultatene understreker verdien av å løfte blikket fra enkeltanlegget. Når smitte, resistens og påvirkning på villfisk går på tvers av lokaliteter, er det viktig å kunne vurdere hvordan ulike strategier virker for et helt område, sier fagsjefen.

Modellrammeverket kan brukes til å teste ulike strategier virtuelt før tiltak settes i verk. Metodikken kan også brukes i andre geografiske områder og for andre lusereduserende tiltak, og kan dermed gi et bedre beslutningsgrunnlag før større investeringer eller endringer i driften. 

Les mer om prosjektet hos Veterinærinstituttet: Færre uønskte konsekvensar med betre lusekontroll.