Til innholdet
Fotokreditt: Anders Thorsen, HI

28.09.2021
Maja Bævre-Jensen

Havbruk

Fluoriscerende lys kan identifisere luselarver i vannmassene

Havforskningsinstituttet (HI) har identifisert lakselus sitt unike fingeravtrykk og har utviklet en metodikk som gjør det enklere å indentifisere luselarver i de frie vannmasser

Del artikkel

Til tross for at lakselus, som kjent, er et stort problem for oppdrettsnæringen, og for villfisk, så har det ikke være enkelt å finne luselarvene i vannet. Selv om det er mye luselarver i sjøen, vil det vanligvis være færre enn én luselarve i én kubikkmeter vann. I den samme kubikkmeteren finnes det også tusenvis av andre planktonorganismer.  Derfor blir lusepresset i dag overvåket ved hjelp av indirekte metoder slik som modelleringer og telling av lus på fisk.  

– Indirekte metoder er fine for å få et overblikk over lusebelastningen, men det gjør oss ikke i stand til å overvåke lus i sanntid eller til å analysere det store antallet vannprøver som trengs for å forstå luselarvenes adferd, uttalte Rasmus Skern-Mauritzen i en artikkel hos HI i fjor.

Skern-Mauritzen er forsker hos HI og har ledet det FHF finansierte prosjektet «Fluorolice» som nå akkurat er avsluttet.

Bakgrunnen for prosjektet var at forskergruppen i HI hadde funnet at, ved å bruke ultrafiolett lys på en viss bølgelengde så sendte luselarvene ut fluoriscerende lys som gjorde at de ble synlige, mens alle de andre organismene i vannmassene forble mørke.

- Da vi brukte de rette bølgelengdene var det nesten som om luselarvene fikk refleksvester på seg, uttalte Skern-Mauritzen i artikkelen nevnt ovenfor.

Altså så hadde de funnet luselarvene sitt unike fingeravtrykk når det gjelder ultrafiolett lys - hvilken bølgelende som gjør at akkurat lus sender ut mest fluoriscerende lys. Så hvordan kunne denne kunnskapen benyttes videre?

Målsettingen i FHF prosjektet ble derfor å bruke luselarvers fluorescensprofil til å utarbeide en protokoll for å finne lus i planktonprøver.

Raskere lusetelling

Resultatene fra dette prosjektet viser tydelig at det er mulig å bruke fluorescensprofilen til å telle luselarver fra de frie vannmasser. Men best resultat ble gjort dersom prøvene ble gjort på døde og formalinfikserte luselarver. Levende luselarver viste seg å ha et svakere og annerledes signal enn de som var blitt preservert. Likevel vil metoden gi en raskere lusetelling i forhold til dagens metoder, faktisk så mye som 10 ganger raskere. Og så jobber forskerne i HI videre med å utvikle metodikk også for levende lus.

- Muligheten for å tidoble hastigheten ved registrering av luselarver i planktonprøver er spennende og kan bli viktig som verktøy for validering av spredningsmodeller for lakselus, og kanskje også bidra til mulig sporing av hvor luselarver kommer fra, sier Kjell Maroni, fagsjef havbruk i FHF. Treffsikre modeller og kunnskap om hvordan luselarver spres i sjøen er viktig kunnskap for næringen når strategier for kontroll med lakselus utarbeides og tas i bruk. Metoden kan også være mulig å benytte for å kartlegge forekomst av luselarver på nye lokaliteter før de eventuelt tas i bruk.​

keyboard_arrow_up