Sjømatnæringens nettbehov og tilknytningsmuligheter

Prosjektet ble videre utvidet med en analyse av konsekvensene av Sjøfartsdirektoratets høringsforslag om klimagassreduksjoner for arbeids- og passasjerfartøy i akvakulturnæringen. Samlet gir dette et helhetlig bilde av hvordan både tilgang på nettkapasitet, rettslige rammer og krav til utslippsreduksjon fra fartøy kan påvirke næringens muligheter for vekst og omstilling i årene som kommer.

Dagens situasjon: Kartleggingen viser at sjømatnæringen i dag har et samlet effektbehov på om lag 1 000 MW. Nær 90 prosent av lokalitetene, over 1 100 anlegg, har et effektbehov under 1 MW. Samtidig står de 50 største anleggene, med effektbehov over 5 MW eller over 20 GWh, for rundt 60 prosent av samlet forbruk. Denne todelte strukturen skiller næringen fra andre sektorer og skaper særegne utfordringer, ettersom nettet både må håndtere et stort antall små lokasjoner og noen få svært store punktlaster.

Fremtidige scenarier: Mot 2040 kan effektbehovet øke til mellom 1 500 MW i et lavt scenario og 2 350 MW i et høyt scenario, noe som tilsvarer en økning på opptil 1 350 MW, omtrent 5 prosent av dagens nasjonale makslast. Veksten drives både av elektrifisering av eksisterende lokaliteter og etablering av nye, mer energiintensive produksjonsformer som landbasert oppdrett og lukkede anlegg.

Regionale forskjeller: Analysen viser at kapasitetsutfordringer finnes langs hele kysten, men er særlig kritiske i Nord-Norge, Midt-Norge og på Vestlandet. Mange prosjekter står allerede i kapasitetskø, og ledetiden for nye tilknytninger er ofte svært lang. Ettersom produksjonen i sjømatnæringen er sterkt stedbunden, kan den i liten grad flyttes til områder med bedre kapasitet. Dermed forsterkes flaskehalsene i de mest belastede regionene.

Juridiske rammer: Nettselskapene har en plikt til å sørge for tilknytning uten ugrunnet opphold. Tilknytningsplikten er begrenset ved at enhver nettilknytning må være driftsmessig forsvarlig. Fordi kapasiteten i nettet flere steder er fullt utnyttet må det gjøres investeringer i nettet før nytt forbruk kan knyttes til. Dette medfører også kø og lange ventetider flere steder. Nye regler, som modenhetskriterier og plikt til å reservere kapasitet for vanlig forbruk, kan bidra til å frigi kapasitet og korte ned tilknytningstiden for noe forbruk, men det endrer ikke de grunnleggende flaskehalsene. For sjømatnæringen betyr dette at selv reelt lønnsomme prosjekter kan møte betydelig usikkerhet og forsinkelser.

Fartøyelektrifisering: Sjøfartsdirektoratets høringsforslag krever at minst 90 prosent av energiforbruket til havbruksfartøy under 24 meter skal komme fra utslippsfrie energikilder. Menons analyse viser at dette vil kreve vesentlig mer nettkapasitet enn høringsunderlaget fra DNV indikerer. I et lavt scenario som kun omfatter elektrifisering av lokalitetsfartøy er økt ladebehov beregnet til 160 MW, tilsvarende 16 prosent av sjømatnæringens effektbehov i dag. I et høyt scenario som også inkluderer energiintensive servicefartøy er ladebehovet 1 680 MW, tilsvarende 170 prosent av dagens effektbehov. Nær 70 prosent av ladebehovet faller i konsesjonsområder med kritisk kapasitetsmangel, og nær 60 prosent konsentreres i de tre regionene som allerede er hardest presset: Nord, Sogn til Sunnmøre og Bergensområdet og Haugalandet.

Muligheter: Prosjektet viser at det finnes tiltak som kan bedre tilgangen på kort og mellomlang sikt. For det første kan bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet, blant annet gjennom effektutjevning og mer fleksibel bruk av allerede tilknyttet kapasitet, være et viktig tiltak. Videre kan tidlig og tettere samordning av planer mellom næringen og nettselskapene bidra til mer effektiv planlegging. I noen tilfeller kan også tilknytning på vilkår være en løsning, selv om dette ikke er tilgjengelig overalt. Slike tiltak kan samlet bidra til å dempe presset på nettet og gjøre det lettere å realisere næringens vekstambisjoner innenfor dagens rammebetingelser. Dette er likevel ikke tilstrekkelig for å sikre tilgang til nettkapasitet i de mest pressede regionene. De strukturelle flaskehalsene i regional- og transmisjonsnettet løses ikke gjennom koordinering alene, og her er det behov for fysisk nettutbygging.

Implikasjoner: Resultatene viser at sjømatnæringen har et betydelig vekstpotensial, men at realiseringen forutsetter bedre samspill med nettselskaper og myndigheter. Tilgangen på nettkapasitet er en nøkkelfaktor for at næringen skal kunne vokse videre og samtidig redusere sine klimagassutslipp. Ladebehovet fra fartøyelektrifisering kan i mange regioner ikke realiseres innen forskriftens foreslåtte frister gitt dagens kapasitetssituasjon og ledetider for nettutbygging. Analysen tilsier behov for gradvis innfasing, geografiske unntak og differensierte krav mellom fartøyskategorier. Utfordringene kan forsterkes dersom mange små lokaliteter elektrifiseres samtidig, for eksempel som følge av regulatoriske endringer.