Tilgang på fornybar energi for sjømatnæringen fram mot 2040 (EnerSea)

Video

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
EnerSea-prosjektet har undersøkt sjømatnæringens behov for og tilgang på fornybar energi i dag og frem mot 2040. Den delen av sjømatnæringen som er dekket i større detalj i EnerSea-prosjektet omfatter: (i) Havbruksanlegg med tilknyttet infrastruktur, (ii) Fiskemottak, slakteri og foredling både for fiskeri og havbruk, og (iii) Havbruksfartøy. Fiskeriflåten er dekket i et annet prosjekt, “Utarbeidelse av kunnskapsgrunnlag for reduksjon av CO₂-utslipp fra fiskeflåten på kort (2030) og lang sikt (2050)” (FHF-901773) og EnerSea-prosjektet bygger derfor på dette i sin omtale av fiskeriflåten.

Sjømatnæringen består av en rekke ulike aktører og aktiviteter, med stor variasjon i tekniske og operasjonelle løsninger. Hele næringen må omstille seg til fornybare energiløsninger med lavere utslipp, om Norge skal nå sine klimamål på 55 % utslippskutt innen 2030 og 90–95 % kutt innen 2050, sammenlignet med 1990. I dag brukes det hovedsakelig fossil energi i sjømatnæringen. Rundt en tredjedel av energiforbruket i bearbeiding og konservering av fisk, skalldyr og bløtdyr er fossilt, kun 44 % av oppdrettsanlegg er tilkoblet landstrøm og 99 % av energiforbruket til havbruksfartøy dekkes av fossile drivstoff. EnerSea-prosjektet har estimert at en total omstilling av sjømatnæringen kan gi opptil 93 % reduksjon av klimagassutslipp fra dagens nivå, dersom det ikke tas hensyn til produksjonsvekst eller energieffektivisering. Omstilling av sjømatnæringen fører til en betydelig økning i energibehovet for strøm fra nett. EnerSea-prosjektet estimerer en økning for gruppe (i) og (ii) fra dagens 2,1 TWh årlig til mellom 4,3 og 8,1 TWh frem mot 2040, avhengig av vekstraten i oppdrettsnæringen. I tillegg vil en omstilling av havbruksfartøy i tråd med klimamålene kreve ytterligere 3,2 TWh årlig til elektrisk fremdrift, der hvor det er praktisk mulig, og til produksjon av nullutslippsdrivstoff for bruk på fartøy som ikke kan basere seg på batteridrift.

Energiforbrukere i sjømatnæringen kan ha effektbehov fra 100 kW til 50 MW, og det varierer bredt i hvilken grad de har mulighet til å ta hensyn til effekttilgang ved valg av plassering. Det kreves derfor også løsninger som er tilpasset lokale behov og muligheter. Det er store regionale forskjeller i tilgjengelig nettkapasitet og lengden på tilknytningskøene. Generelt er lange ledetider for nettilgang den største barrieren for elektrifiseringsprosjekter. Anleggsbidrag for nettilgang i forbindelse med utbygging ble ikke identifisert som en hovedbarriere, selv om det kan ha vært en barriere i enkelte tilfeller.

Forsinket eller manglende nettilknytning forårsaker samfunnsøkonomiske tap. De samfunnsøkonomiske tapene man har kartlagt i prosjektet er knyttet til utslippskostnader og tapt eller utsatt verdiskaping ved at nye etableringer eller investering i økt produksjon ikke realiseres eller utsettes på tross av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved utsatte kutt i CO₂-utslipp er anslått til 12–13 millioner kr årlig. Den årlige tapte verdiskapingen fra et typisk prosjekt som venter på nettilknytning i slakteri- og foredlingsleddet ble beregnet til å være i størrelsesorden 15–20 millioner kr, mens tapet kan være inntil 25 millioner kr per år for et typisk matfiskanlegg i sjø. Anslagene knyttet til ventetid er bruttoanslag, som innebærer at de ikke nødvendigvis uttrykker den samfunnsøkonomiske kostnaden, men er likevel en illustrasjon på hvilken verdiskaping som en kan gå glipp av dersom en etablering må utsettes som følge av manglende nettilknytning.

Om bedrifter velger å flytte virksomheten sin på grunn av manglende nettilknytning, vil dette ha negative konsekvenser for lokalsamfunnet i form av tapte arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Imidlertid er dette eksempel på såkalte fordelingseffekter som ikke regnes som en samfunnsøkonomisk kostnad. Problemstillingen rundt fordelingseffekter og lokale virkninger er ikke undersøkt i EnerSea-prosjektet.

Nettselskaper over hele landet har begynt å utvikle kapasitetskart, altså kart som viser hvilke geografiske lokasjoner som har ledig nettkapasitet, og hvor stor den ledige kapasiteten er (i MW)2. Disse kartene kan bidra til at man kan identifisere vekstområder hvor nettilgang ikke er begrensende på kort sikt.

På kort sikt er nettilknytning på vilkår en løsning for mange, spesielt for de aktørene i sjømatnæringen som har egen reserveløsning med fossile brensler. F.eks. kan vilkårene i tilknytningsavtalen gå ut på hele eller deler av lasten blir frakoblet nettet i feilsituasjoner eller kortere perioder med høy belastning i nettet.

Koordinert tilknytning er en mulighet for sjømataktører som ønsker tilknytning til for eksempel et industriområde. Selv om den lokale trafostasjonen er fullt belastet og det lokale nettselskapet ikke kan tillate flere ordinære tilknytninger, så kan aktørene i området gå sammen om en delingsløsning der de samarbeider om å holde seg under en begrensende effekt. Da vil den nye sjømataktøren kunne bli tilknyttet med vilkår, mens de eksisterende nettkundene kan selge sin tilgjengelige fleksibilitet og slik tjene penger på det.

I tilfeller hvor anleggsbidrag er en viktig barriere for omstillingsprosjekter i sjømatnæringen, anbefaler vi at problemstillingen adresseres på etterspørselssiden. Det vil si, enten gjennom innføring av insentivordninger for elektrifisering, eller gjennom økt bruk av lokale energiressurser.

Alternative energikilder og -bærere kan spille en viktig rolle i å supplere strøm fra nettet i omstillingen av sjømatnæringen. Utfordringen er at alternative, fornybare energikilder ofte er ikke-regulerbare og vil dermed kreve tilleggssystemer for regulering, enten med strøm fra nettet eller reserveløsninger fra andre energibærere. På fartøy er utfordringen enda større da alternative nullutslipps energibærere vil kunne ha sikkerhetsutfordringer, store energitap i fremstilling, være kostbare, lite tilgjengelige eller ha praktiske utfordringer. Det finnes i dag ingen fullverdige, grønne, kommersielle alternativer til diesel.

Anlegg i sjømatnæringen, både i sjø og på land, uten tilstrekkelig kraft fra nettet må sannsynligvis belage seg på å få hoveddelen av energibehovet dekket med alternativt drivstoff. En alternativ energikilde som, f.eks. solenergi eller geotermisk energi kan være lønnsomt for å redusere forbruket av alternativt drivstoff, og for å redusere energiforbrukerens nett-tariff.

For at energiomstillingsprosjekter skal realiseres, kreves det investeringsvilje og samarbeid. Dette skyldes at prosjektene ofte må opp på en slik skala at det ikke er mulig for en aktør å gjøre dette alene – da kreves et samarbeid med flere tilknyttede aktører, gjerne også på tvers av bransjer. Det kan også være nødvendig å inngå langsiktige avtaler for å stimulere til f.eks. produksjon av alternative drivstoff.

Basert på resultatene til EnerSea-prosjektet så er det relevant å følge opp spesielt tre punkter i videre forskningsarbeid:
1. Demonstrere potensialet for koordinerte tilknytningsavtaler i sjømatnæringen og bruk av investeringsmetoder for fornybar energi utviklet for energiplanlegging.
2. Kartlegge betydningen av nettkøen som barriere for etablering av nye sjømatbedrifter er viktig for å forstå det fulle omfang av de samfunnsøkonomiske kostnader.
3. Utforske hvilket potensiale havbruksfartøy har for å redusere energiforbruk, endre operasjonsmønster eller på andre måter tilpasse seg en fremtid med lavere energikapasitet med fornybare brensler ombord.

Kartløsning for energitilgang finnes på Google Maps^® her.