Prosjektnummer
901323
Krav til sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring
Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Prosjektet er basert på en gjennomgang av tilgjengelig litteratur, organisasjonenes nettsider, intervjuer med kunder, og ved behov, direkte kontakt med standardiseringsorganisasjoner. Standardene som er beskrevet er Responsible Fishing Scheme (RFS), Friend of the Sea (FOS), KRAV, Naturland, SA8000 og ISO26000.
Oppmerksomheten rundt sosial bærekraft kommer fra supermarkeder og ulike interesseorganisasjoner, inkludert miljøorganisasjoner. I Storbritannia har flere supermarkeder forpliktet seg til RFS, blant annet Marks & Spencer innen 2021, men de åpner for andre tilsvarende standarder dersom slike blir utviklet. De fleste detaljkjeder har per i dag ikke absolutt krav til sertifisering av sosial bærekraft, men undersøkelsen tyder på at kravet kommer.
Kravene til sosial bærekraft som standardene har, ser ut til å være godt dekket i det omfattende lov- og avtaleverket som gjelder for arbeidstakere innenfor fiskeri og fiskeindustrien i Norge.
Utfordringer i norsk regelverk og praksis i forhold til internasjonalt regelverk og standardene:
• Barnearbeid: I utgangspunktet forbys barnearbeid i Norge, men lovverket har unntak for barn ned til 13 år ved bestemte tilfeller. Torsketungeskjæring er blitt nevnt av internasjonale organisasjoner som et mulig problem.
• Likebehandling og diskriminering: Utenlandske fiskere har fått tilbud om fastlønn og er ekskludert fra lottsystem. Det er også mange hull i kvinnelige fiskeres rett til permisjon, sammenlignet med ansatte på land.
• Lønn og pensjon: Norge har ikke lovfestet minstelønn. Mange fiskere får lønn som en andel av fangst, og skattemessig blir de betraktet både som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Systemet er basert på tillit, så virksomheter uten verneombud og tillitsvalgte kan skape problemer.
• Arbeidstid: Dette er regulert i arbeidsmiljøloven, men det åpnes for endringer dersom tariffavtalen sier noe annet.
Anbefaling
På bakgrunn av diskusjonen i sluttrapporten, anses det beste alternativet for norsk fiskerinæring å være og lage et dokument som er basert på risikoanalyse for å vise at sannsynligheten for brudd på kriteriene i norsk fiskerinæring er liten. Hele næringen bør stå bak utviklingen av en slik dokumentasjon.
Rapporten kan da brukes enten til å utvikle egen norsk standard sammen med kundene, der behovet for eventuell tredjepartsertifisering kan avklares. En annen mulighet er å bruke dokumentet som et innspill til aktuelle standarder, som for eksempel Marine Stewardship Council (MSC) og RFS som er i en utviklingsprosess. Det er viktig å komme tidlig på banen. Rapporten kan også kunne brukes overfor kunder som ikke krever en formell sertifisering.
Prosjektets anvendelsespotensial ligger i at prosjektet kommer med en konkret anbefaling til næringen, og kan brukes som beslutningsgrunnlag for hva næringen bør foreta seg når det gjelder sosial bærekraft.
Oppmerksomheten rundt sosial bærekraft kommer fra supermarkeder og ulike interesseorganisasjoner, inkludert miljøorganisasjoner. I Storbritannia har flere supermarkeder forpliktet seg til RFS, blant annet Marks & Spencer innen 2021, men de åpner for andre tilsvarende standarder dersom slike blir utviklet. De fleste detaljkjeder har per i dag ikke absolutt krav til sertifisering av sosial bærekraft, men undersøkelsen tyder på at kravet kommer.
Kravene til sosial bærekraft som standardene har, ser ut til å være godt dekket i det omfattende lov- og avtaleverket som gjelder for arbeidstakere innenfor fiskeri og fiskeindustrien i Norge.
Utfordringer i norsk regelverk og praksis i forhold til internasjonalt regelverk og standardene:
• Barnearbeid: I utgangspunktet forbys barnearbeid i Norge, men lovverket har unntak for barn ned til 13 år ved bestemte tilfeller. Torsketungeskjæring er blitt nevnt av internasjonale organisasjoner som et mulig problem.
• Likebehandling og diskriminering: Utenlandske fiskere har fått tilbud om fastlønn og er ekskludert fra lottsystem. Det er også mange hull i kvinnelige fiskeres rett til permisjon, sammenlignet med ansatte på land.
• Lønn og pensjon: Norge har ikke lovfestet minstelønn. Mange fiskere får lønn som en andel av fangst, og skattemessig blir de betraktet både som arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Systemet er basert på tillit, så virksomheter uten verneombud og tillitsvalgte kan skape problemer.
• Arbeidstid: Dette er regulert i arbeidsmiljøloven, men det åpnes for endringer dersom tariffavtalen sier noe annet.
Anbefaling
På bakgrunn av diskusjonen i sluttrapporten, anses det beste alternativet for norsk fiskerinæring å være og lage et dokument som er basert på risikoanalyse for å vise at sannsynligheten for brudd på kriteriene i norsk fiskerinæring er liten. Hele næringen bør stå bak utviklingen av en slik dokumentasjon.
Rapporten kan da brukes enten til å utvikle egen norsk standard sammen med kundene, der behovet for eventuell tredjepartsertifisering kan avklares. En annen mulighet er å bruke dokumentet som et innspill til aktuelle standarder, som for eksempel Marine Stewardship Council (MSC) og RFS som er i en utviklingsprosess. Det er viktig å komme tidlig på banen. Rapporten kan også kunne brukes overfor kunder som ikke krever en formell sertifisering.
Prosjektets anvendelsespotensial ligger i at prosjektet kommer med en konkret anbefaling til næringen, og kan brukes som beslutningsgrunnlag for hva næringen bør foreta seg når det gjelder sosial bærekraft.
Historier om svært dårlige arbeidsforhold for fiskere, spesielt i Sørøst-Asia og Storbritannia, har aktualisert temaet sosial bærekraft. Arbeidstaker-, menneskeretts- og miljø-organisasjoner er aktive pådrivere for å få på plass en form for dokumentasjon av sosial bærekraft. Store kunder, spesielt i Storbritannia, stiller i stadig større grad krav til sine leverandører om dokumentasjon av forhold knyttet til lønn, helse, miljø og sikkerhet, samt fravær av tvangs- og barnearbeid.
Prosjektet har kartlagt og analysert ulike standarder og etablerer et kunnskapsgrunnlag for sertifiseringsordninger for sosial bærekraft i fangstbasert fiskerinæring.
Resultatene peker på hvilke muligheter norsk fiskerinæring har når det gjelder dokumentasjon av sosial bærekraft. På basis av dette samt norsk regelverk og kundekrav gis klare anbefalinger om hvordan norsk sjømatnæring bør forholde seg til dokumentasjon av sosial bærekraft.
Dokumentasjonen fremskaffet i prosjektet er en ny kunnskap/retning for sjømatbransjen i Norge. Prosjektet anses således å ha god nytte for sjømatnæringen.
-
Faktaark: Krav til sosial bærekraft i norsk fiskerinæring
Nofima. Informasjonsfolder om sosial bærekraft. Juni 2017. Av Pirjo Honkanen (Nofima), Bjørg Helen Nøstvold (Nofima) og Anne Mette Ødegård (FAFO).
-
Presentasjon: Krav til sosial bærekraft i fangstbasert fiskerinæring
Nofima. Presentasjon til bruk for næring og andre interessenter. Mai 2017. Av Pirjo Honkanen (Nofima), Bjørg Helen Nøstvold (Nofima) og Anne Mette Ødegård (Fafo).
-
Sluttrapport: Krav til sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring
Nofima. Rapport 11/2017. Mai 2017. Av Pirjo Honkanen, Anne Mette Ødegård (Fafo) og Bjørg Helen Nøstvold.
De siste 20 årene har det kommet flere og flere initiativer for sertifisering knyttet til miljømessig bærekraft. Marine Stewardship Council (MSC) har vært vesentlig innenfor villfisk, og norske fiskerier er miljøsertifisert i henhold til MSC etter påtrykk/krav fra markedet. Det neste kravet som melder seg er krav til sertifisering med hensyn til sosial bærekraft.
Standarder er under utarbeidelse for en rekke ulike vareområder, ikke bare for sjømat. I Storbritannia er det i regi av Seafish, blitt utviklet et program – Responsible Fishing Scheme/RFS – som er en standard som skal dokumentere at arbeidsforhold, arbeidsvilkår osv. er i henhold til spesifiserte standarder/retningslinjer.
FHF anser det som viktig at norsk sjømatnæring får vurdert omfanget av standarder knyttet til sosial bærekraft i fiskerinæringen – og som kan få konsekvenser for adgang til markeder. En føre-var-tilnærming til tematikken, der sjømatnæringen involverer seg i dette arbeidet, er sannsynligvis klokt. Dette fordi norsk sjømatnæring bør gjøres i stand til, og muligens ta en rolle i en tidlig fase, både for å sikre konkurransefortrinn samt bidra til at standardene kan benyttes innenfor sjømatproduksjon.
Prosjektets problemstilling går ut på å kartlegge hvilke standarder/sertifiseringer for sosial bærekraft finnes i dag, analysere innholdet, undersøke hvilke krav eksportørene møter i nøkkelmarkeder i forhold til sosial bærekraft, og hvordan norsk sjømatnæring bør forholde seg til sosial bærekraft.
Prosjektet er en naturlig oppfølging av FHF-prosjektene “Etterspørselsforhold knyttet til bærekraft og miljø” (FHF-900273) og “Marketing and value added effects for whitefish and pelagic industries of different eco-labelling schemes” (FHF-900546).
Prosjektet er i tråd med FHF sin handlingsplan som har markedsadgang som et av de prioriterte forskningstema blant tverrgående satsingsområder, deriblant nye krav fra markedene. Sosial bærekraft kan bli et nytt krav.
Å etablere et kunnskapsgrunnlag for sertifiseringsordninger for sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring.
Delmål
1. Å avklare dagens status i markedene: hvilke krav finnes per i dag og hvor stammer de fra?
2. Å kartlegge eksisterende standarder/sertifiseringsordninger og analyse av innhold.
3. Å vurdere relevans av de ulike ordningene for norsk fangstbasert sjømatsektor.
4. Å vurdere framtidsutsikter med hensyn til dokumentering av sosial bærekraft, i lys av norsk regelverk og dokumentasjon. Herunder skal det også foretas en analyse av eventuelle pressgrupper som har vært sentrale i utbredelsen av krav til miljømessig bærekraft.
Prosjektet vil vurdere hvorvidt krav til sosial bærekraft kommer til å bli et markedskrav som næringen kan dra nytte av eller om det blir et “hygienekrav”, og således påkrevd for å sikre markedsadgang. Prosjektet vil gi en vurdering av om norsk lovgivning gjør at man allerede i dag kan dokumentere god sosial bærekraft og skaffe konkurransefordel med det i markeder der det verdsettes. Basert på resultatene kan næringsaktører ta velinformerte beslutninger om sertifisering eller ei, og de vil kunne bruke resultatene i sin omdømmebygging for å styrke sin markedsposisjon. De vil kunne vurdere hvilke markeder som er opptatt av sosial bærekraft og hvorvidt sertifisering kreves, eller om det er tilstrekkelig med annen type dokumentasjon. Bedriftene får også en oversikt over hvilke standarder og krav de kan møte i ulike markeder, noe som vil hjelpe dem å bestemme om man skal være proaktiv eller om man må lage strategier for å møte kravene som allerede eksisterer. På næringsnivå kan man vurdere om man vil samlet gå inn for en ordning som tilfelle er for MSC.
Arbeidet vil i hovedsak være basert på å innsamling og kartlegging av standarder og sertifiseringsordninger for sosial bærekraft, og analysere standardene i forhold til norsk regelverk på området. I tillegg vil man se nærmere på noen hovedmarkeder for norsk villfanget fisk for å se om det er krav til dokumentering av sosial bærekraft. Dette gjøres ved å analysere eksisterende materiale, og intervjuer i markedene med nøkkelpersoner. Nofima skal utarbeide en intervjuguide for innsamling av data. Det er planlagt å bruke studenter for å samle inn data i markedene og/eller telefonintervjuer. Man vil også kontakte Norges sjømatrådets utsendinger i aktuelle markeder. Endelig vil det også bli foretatt intervjuer med norske eksportører innledningsvis, for å avdekke i hvilken grad de opplever et krav om dokumentasjon.
Prosjektorganisering
Prosjektet vil være plassert i Nofimas avdeling Forbruker og marked. Nofima vil samarbeide med Forskningsstifelsen Fafo i prosjektet. Nofima vil være ansvarlig for innhenting og analyse av informasjon fra markedene og norske eksportører. Fafo har i en årrekke arbeidet med spørsmål knyttet til arbeidslivet, som er aktuelt å vurdere i sammenheng med sosial bærekraft. Fafo vil være ansvarlig for vurdering av relevant norsk lovgivning/regelverk knyttet til sosial bærekraft, og sammenligne dette med eksisterende og planlagte standarder i markedene.
Prosjektet vil være plassert i Nofimas avdeling Forbruker og marked. Nofima vil samarbeide med Forskningsstifelsen Fafo i prosjektet. Nofima vil være ansvarlig for innhenting og analyse av informasjon fra markedene og norske eksportører. Fafo har i en årrekke arbeidet med spørsmål knyttet til arbeidslivet, som er aktuelt å vurdere i sammenheng med sosial bærekraft. Fafo vil være ansvarlig for vurdering av relevant norsk lovgivning/regelverk knyttet til sosial bærekraft, og sammenligne dette med eksisterende og planlagte standarder i markedene.
FHF utnevner en referansegruppe, der det planlegges to møter.
Det skal i prosjektperioden lages en fagrapport, en informasjonsfolder for bedrifter, en presentasjon til bruk for næringen og andre interessenter samt en populærvitenskapelig artikkel. Prosjektet skal også omtales på Nofimas nettside. Resultater vil presenteres på konferanser og fagmøter etter nærmere avtale.
-
Sluttrapport: Krav til sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring
Nofima. Rapport 11/2017. Mai 2017. Av Pirjo Honkanen, Anne Mette Ødegård (Fafo) og Bjørg Helen Nøstvold.