Effekter av notvask ved bruk av kavitasjonsmetoder på miljø og fiskevelferd (ETNA)

​Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Påvekst av groe på oppdrettsnøter brukt i åpne merder i sjø utgjør et formidabelt problem ved at den reduserer vanngjennomstrømningen i merden, i tillegg til at den kan være et reservoar for både patogener assosiert med groe-organismene og for fremmede arter. Forebygging og redusering av påvekst gjøres i dag hovedsakelig med to metoder; påføring av et groehemmende belegg inneholdene et biocid, og regelmessig avspyling av groe. Spylingen utføres normalt med fjernstyrte undervannsroboter (ROV) som spyler med høyt trykk på opptil 350 bar, eller lavtrykkspyling (50–100 bar) i kombinasjon med høyere vannmengder. Et nylig tilføyd alternativ er spyling med kavitasjonsteknologi hvor det generes luftbobler ved hjelp av høytrykksvannstråler og når disse imploderer frigjøres det energi. Den genererte energien fjerner begroingsorganismer fra overflater. 

I denne studien sammenlignet man hvor mye organisk materiale og notbelegg som frigjøres til vannmassene og akkumulerer i sedimenter ved kavitasjonsvask og konvensjonell spyling av forskjellige typer oppdrettsnøter normalt brukt i akvakultur. I tillegg ble det studert i hvor stor grad avspylt groe og notbelegg med de to metodene påvirket fiskens gjellehelse. 

Påvirkningen av notspyling med kavitasjonsvasker på fiskehelse og miljø var ikke forskjellig fra de samme variabler målt for notvasking med konvensjonell spyling, dvs. uten kavitasjon. Gjennom et år av produksjonssyklusen, med et skiftende samfunn av påvekstorganismer på noten, var det ingen spylinger som resulterte i en markant økning i gjelleskader. Dette indikerer at det kun er enkelte groetyper som kan gi gjelleskader, f.eks. hydroiden Ectopleura larynx, som i dette prosjektet ikke ble observert i noen særlig grad. Avspylt groe fra kavitasjonsvasker hadde samme størrelsesspekter som groe fra konvensjonelle spyler, så skadepotensialet ut ifra partikkelstørrelse er likt mellom de to metodene for notspyling. 

Man målte en påvekst på oppdrettsnot fra 60 til 1090 mg groe per m² gjennom ett år på lokaliteter inne i Follafjorden, som er sammenlignbart, men noe lavere enn påvekst målt på mer eksponert lokalitet på Trøndelagskysten. Dette gav en mengde avspylt groe i merden fra 8 til 163 mg groe per L sjøvann rett etter spyling fordelt på hele merdvolumet. Det estimerte antallet avspylte groepartikler i merden var mellom 1342 og 232 211 partikler per L (median = 6503 partikler per L). 

Med et vanlig vaskeregime med spyling ca. hver 14. dag på sommeren og lengre intervaller i vinterhalvåret produseres en partikkelkonsentrasjon i merd som ikke forventes å gi store gjelleskader så lenge partiklene er inerte og ikke av en form som gir skade. Partikler som aktivt skader (f.eks. tentakler med nesleceller fra hydroider) eller har en form som kan gi vevsskader, kan gi negative effekter ved konsentrasjoner tilsvarende de målte. 

Med unntak av første måling av påvekst i august-september ved utsett, hvor det var dobbelt så høy påvekst på HDPE notlin uten belegg, var det ellers lite forskjell i påvekstrate mellom de 3 typene belegg testet (HDPE uten belegg og nylon med belegg henholdsvis med og uten biocid). 

60–80 % av våtvekten av avspylt groe var i størrelsesfraksjonen >2 mm og sedimenterte derfor like under anlegget. Bidraget fra avspylt groe til total sedimentasjon under oppdrettsanlegget var likevel lite, tilsvarende ca. 2 % av sedimentasjon av faeces og fôrspill fra fiskeproduksjonen. 

Kontrollert notspyling i kar med kavitasjon spylte av i gjennomsnitt 3,8 % av en moderne type notbelegg med biocid og 7,7 % av et belegg uten biocid per spyling. Notspyling uten kavitasjon på en av lokalitetene spylte av notbelegg uten biocid, og en beregning basert på antall partikler per volum indikerer at også her ble ca. 5 % av belegget spylt av ved en notvasking, hovedsakelig som partikler i størrelse <0,125 mm i diameter. 

Dagens notvaskere med og uten kavitasjonsteknologi spyler av påveksten på en måte som gir et tilnærmet likt størrelsesspekter av partikler for begge typer, uavhengig av type groe. Over 80 % av partiklene var <0,125 mm. Det betyr at de er små nok til at de kan sette seg mellom gjellefilamenter og lameller og derfor potensielt være skadelige for fisk. 

Gjennom et år med skiftende groesammensetning på nøtene var det ingen notspylinger som resulterte i markante eller store skader på gjellene detektert med histologisk gjellescore eller makroskopisk vurdering av gjellebuer. Dette gjaldt for spyling med og uten kavitasjon. Hydroiden Ectopleura larynx, kjent for å gi gjelleskader, ble bare påvist helt på slutten av studiet, og effekten av at denne dominerer ble derfor ikke studert. Den mindre hydroiden Obelia sp. var til stede på nøtene gjennom studiet, men gav ikke merkbart mer gjelleskade. 

Partiklene av notbelegg uten biocid så ikke ut til å feste seg i gjellene eller påføre dem akutte skader på lokaliteten med konvensjonell spyling. 

Det var en liten, men signifikant økning i gjellescore utover høsten etter utsett av fisk i august–september. Det ble observert litt lavere gjellescore på vinteren og igjen en økning fra neste vår og sommer. Det var en lineær sammenheng mellom gjellescore og andel detritus i den minste størrelsesfraksjonen av partikler (0,063–0,125 mm). Andelen av detritus økte utover i produksjonssyklusen. Detritus inneholder bl.a. bakterier og andre mikroorganismer og kan derfor gi en endring i gjellemikrobiomet, som er viktig for god gjellefunksjon og hjelper til med å hindre betennelser.