Nytt verktøy for å spore lakselusens opphav
Et forskningsprosjekt ledet av Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet, kalt TraceLice, har vist at det er mulig å spore hvor lakseluslarver kommer fra. Dette kan gi havbruksnæringen et nytt verktøy i kampen mot lakselus.
I mange år har det vært modeller for hvordan lakselus sprer seg med strømmen. Men det har vært vanskelig å finne ut om lakselus som infiserer fisk i et område, kommer fra oppdrettsfisk eller villfisk. Denne nye forskningen gir forskerne nå en mulighet til å spore larvene tilbake til sin opprinnelse.
All forskning som finansieres av FHF, skal ha nytteverdi for næringen. I dette prosjektet kan ny kunnskap om hvor luselarvene kommer fra hjelpe oppdrettere med å tilpasse sine strategier for lusebekjempelse. Dette kan for eksempel føre til mer målrettet avlusning eller mer strategisk plassering av merder.
Epigenetikk
Forskerne har i prosjektet lagt grunnlaget for å forstå lakselusens epigenetikk, et område som tidligere var lite utforsket for virvelløse dyr som lus. I sitt arbeide har forskerne funnet ut at lakselus har små, men likevel signifikante forskjeller i sitt DNA-metyleringsmønster avhengig av hvilken fiskeart de kommer fra. DNA-metylering er en type "epigenetisk markør" – en slags kjemisk endring på DNA-et som kan påvirke hvordan gener uttrykkes, uten å endre selve DNA-koden. Disse markørene kan overføres fra mor til avkom.
Forskerne har sett tydelige forskjeller i metyleringsmønsteret og genuttrykket mellom lus fra oppdrettslaks, sjøørret og røye. Dette betyr at de potensielt kan bruke disse forskjellene til å kartlegge lakselusens opprinnelse.
Utviklet analysemetode
I sitt arbeide har forskerne utviklet en analysemetode kalt MS-qPCR (metyleringsspesifikk qPCR), som kan måle disse små endringene i DNA-metylering på spesifikke steder i lakselusens genom. Denne metoden er svært sensitiv og kan kvantifisere endringene.
Selv om det foreløpig ikke er funnet én enkelt markør som entydig kan skille lus fra forskjellige verter, viser resultatene at metyleringsmønsteret er knyttet til vertsarten. Forskerne kunne også vise at metyleringsmønsteret overføres til lakselusens avkom, altså kopepodittene.
Resultatene fra denne forskningen kan bidra til å verifisere nøyaktigheten av de hydrodynamiske-biologiske modellene som brukes for å forutsi spredning av lakseluslarver i havet.
Forvaltningen av lakselus vil kunne bli mer presis og effektiv når man har et verktøy for å identifisere kilder til smitte.
Prosjektet anbefaler videre arbeid for å optimalisere metoden. Dette inkluderer å utvikle flere markører som kan brukes i kombinasjon for å gi et mer entydig resultat, samt forbedre sensitiviteten slik at metoden kan brukes på enkeltlarver (kopepoditter). Dataene som er generert i TraceLice-prosjektet, vil være et viktig grunnlag for det videre arbeidet.