ReduSår har undersøkt faktorer som påvirker sårrisiko og foreslår beste praksis for trenging

Vintersår hos laks kan gi redusert fiskevelferd, økt dødelighet og nedklassing. Håndtering ved lave sjøtemperaturer er vurdert som en viktig risikofaktor. I det FHF-finansierte prosjektet ReduSår har SINTEF Ocean og samarbeidspartnere undersøkt hvordan sårrisiko kan vurderes før håndtering, og hvordan fisken kan håndteres mest mulig skånsomt.

Resultatene peker særlig på fiskens tilstand og belastningshistorikk. I produksjonsdata fra merder i produksjonsområde 8 og 9 hadde grupper med høy sårforekomst oftere redusert helsestatus, påvirket gjellehelse eller eksisterende sår før siste behandling. De hadde også kortere tid mellom de to siste behandlingene. Medianen var fire uker, mot ti uker i gruppene med lav sårforekomst. Det totale antallet behandlinger var derimot likt.

Betydningen av eksisterende sår ble også tydelig i det kontrollerte forsøket. Fisk som allerede hadde sår ved trenging, hadde rundt 21 ganger høyere risiko for å ha sår ved forsøksslutt. Resultatene fra forsøket er basert på én sesong og må derfor ses som indikasjoner, ikke endelige svar.

– Resultatene understreker hvor viktig det er å kjenne fiskens tilstand og belastningshistorikk før den håndteres. En god risikovurdering kan gi et bedre grunnlag for å tilpasse både tidspunkt og gjennomføring av en håndteringsoperasjon når fisken er mer utsatt for sår, sier Morten Lund, fagsjef for fiskehelse og velferd i FHF.

Flere indikatorer gir et bedre bilde

Prosjektet har også undersøkt nye metoder for å følge sårrisiko. Ingen enkelt overvåkingsmetode kunne alene forutsi sårutvikling. Forskerne peker derfor på at helsestatus, temperatur, tidligere behandlinger, sårutvikling og informasjon om sårbakterier bør vurderes samlet. Interessant nok ga ikke metoder for mer skånsom trenging en målbar effekt på sårutviklingen.

Bakteriedeteksjon alene predikerte ikke sår, men en økning i Moritella viscosa samvarierte med økt kameramålt sårforekomst i én periode. Kamerabasert overvåking viste samtidig potensial som beslutningsstøtte. I forsøket økte antall aktive sår og sårstørrelsen to til tre uker etter at sjøtemperaturen sank under 8 grader, før dødeligheten økte. Det tyder på at kamera kan bidra til tidligere varsling, men metoden trenger videre utvikling og validering.

Bedre grunnlag før håndtering

ReduSår har samlet kunnskapen i anbefalinger for beste praksis for trenging og kartlegging av sårrisiko fordelt i fire faser: forebygging, risikovurdering før håndtering, skånsom gjennomføring og systematisk oppfølging etterpå.

Resultatene peker ikke på én indikator eller ett tiltak som alene kan løse sårutfordringen. De viser betydningen av å vurdere fiskens tilstand, belastningshistorikk og flere indikatorer samlet før ny håndtering, og av å følge utviklingen systematisk i etterkant.