Til innholdet

Prosjektnummer

901835

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 901835
Status: Avsluttet
Startdato: 01.02.2023
Sluttdato: 01.09.2026

Beste praksis-tiltak for forebygging av vintersår andre høst og vinter i sjø (ReduSår)

Beste praksis for trenging og kartlegging av sårrisiko i forbindelse med håndtering er identifisert.
  • ​Samlet peker resultatene på at ingen enkeltstående tiltak kan eliminere risikoen for vintersår. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av ulike tiltak, som gir effekt.
  • Håndtering ved lav temperatur er primærrisikofaktor, og viktigste tiltak er for mange å unngå håndtering i perioden desember-april.
  • Helsestatus i forkant, og tid siden forrige/hyppig håndtering, har betydning for sårutvikling etter håndtering.
  • Sedasjon gir målbar reduksjon i aktivitet (gastrisk sensor), stress (kortisol) og mekanisk belastning (hudblødning) under trenging.
  • Redusert trengeintensitet gir reduserte stress- og vevsrelaterte signaler under trenging.
  • Metoder for mer skånsom trenging ga ikke målbar effekt på etterfølgende sårutvikling.
  • Kamerabasert sårovervåking gir god oversikt over sårutvikling og kan fungere som tidligvarsel, som også kan videreutvikles til verktøy for slakteplanlegging.

​Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport (English summary further below) 

Bakgrunnen for prosjektet er at vintersår hos stor laks andre høst og vinter/tidlig vår i sjø gir redusert velferd, økt dødelighet og nedklassing. Sårene drives hovedsakelig av Moritella viscosa og blandingsinfeksjoner med Tenacibaculum spp. og Vibrio spp. ved lave sjøtemperaturer under 8 °C. Håndtering – særlig trenging og pumping i forbindelse med ikke-medikamentell lusebehandling – pekes på som en sentral utløsende faktor, men betydningen av selve trengeoperasjonen har i liten grad vært isolert og dokumentert. Prosjektets hovedmål var å identifisere beste praksis for trenging og kartlegging av sårrisiko i forbindelse med håndtering andre høst og vinter i sjø, for å redusere risiko for, eller omfang av, vintersårutbrudd.

Prosjektet kombinerte erfaringsbasert og eksperimentell kunnskap gjennom seks arbeidspakker. Erfaringskartleggingen omfattet en spørreundersøkelse blant fiskehelsepersonell og driftspersonell, analyse av produksjonsdata fra 23 lokaliteter i produksjonsområde 8 og 9, og innspill fra et næringsseminar. I et kontrollert mesoskala-forsøk hos LetSea ble tolv merder fordelt i et faktorielt design med to trengeintensiteter (lav/moderat og høy) og bruk av sedasjon (Aqui-S; ja/nei), ved temperaturer fra ca. 14 til ca. 5°C fra oktober 2024 til februar 2025. I tilknytning til forsøket ble det gjennomført en utvidet datafangst på operative velferdsindikatorer, aktivitet og stress under trenging, skjelltap, histologi og immunstatus. Nye metoder for prediksjon av sårutbrudd ble testet, herunder RT-PCR av sårbakterier i slim og vann samt kamerabasert sårovervåking med OptoScale. Avslutningsvis ble funnene sammenstilt til konkrete beste praksis-anbefalinger.

Et gjennomgående funn er at fiskens helsestatus og belastningshistorikk før håndtering er den sterkeste enkeltprediktoren for sårutvikling. Fisk som hadde sår ved trengetidspunktet hadde omtrent 21 ganger høyere odds for sår ved forsøksslutt, og nedklassifiserte enheter i produksjonsdataene hadde oftere eksisterende sår, redusert helsestatus og kortere intervall mellom behandlinger. Håndtering ved lav temperatur vurderes av næringen som den viktigste risikofaktoren, og ingen enkeltstående tiltak kan eliminere risikoen for vintersår. Det er kombinasjoner av faktorer som robust smolt, færre håndteringer, skånsom trenging, godt timet behandling og tett overvåking før, under og etter operasjon som forventes å gi effekt.

I det kontrollerte forsøket ga verken redusert trengeintensitet eller sedasjon signifikant effekt på sårforekomst, vekst eller dødelighet ved forsøksslutt. Sedasjon ga likevel en målbar reduksjon i akutt belastning, med klart lavere aktivitet, mindre hudblødning og lavere kortisol, særlig ved høy trengeintensitet, mens redusert trengeintensitet hadde mer langvarige positive effekter på hudbarrieren. Skjelltap målt på hele kroppssiden hadde ingen prediktiv verdi for senere sårutvikling, og omtrent 85 prosent av registrert skjelltap besto av eldre, delvis tilhelet skade. Ikke-letale svaberprøver ga høyere deteksjon av sårbakterier enn vevsprøver, M. viscosa forekom primært under 8 °C og Tenacibaculum finnmarkense forekom store deler av året. Bakteriedeteksjon alene predikerte ikke sår, men en økning i M. viscosa samvarierte med økt kameramålt sårforekomst i én periode. Den kamerabaserte sårovervåkingen viste at sårsignalet steg systematisk ett til to uker før dødelighetstoppen, noe som gir potensial som tidligvarsel og beslutningsstøtte for slakteplanlegging. Standardisert registrering av sår og skinnhelse før, under og etter håndtering fremheves som en forutsetning for læring på tvers av lokaliteter og selskaper.

Prosjektet nådde sitt hovedmål, og beste praksis for trenging og kartlegging av sårrisiko er konkretisert i fire faser: å forebygge sårutvikling, å vurdere risiko før håndtering, å gjennomføre håndteringen mest mulig skånsomt, og å følge opp systematisk i etterkant. Resultatene gir oppdretter et bedre og mer kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag, og kan bidra til mer skånsom håndtering, lavere dødelighet og mindre nedklassing. Ikke-invasive overvåkingsmetoder som kamera og agensdeteksjon i vann og slim har potensial for sanntids risikostyring, men krever videreutvikling og validering. Sentrale kunnskapsbehov gjenstår, særlig knyttet til optimale trengeparametere når det gjelder tid og intensitet, fiskens restitusjonsevne ved lave temperaturer, og en felles standard for sår- og skinnhelseregistrering i næringen.

Results achieved
Summary of results from the project's final report

The background for the project is that winter wounds in large salmon during the second autumn and winter/early spring at sea cause reduced welfare, increased mortality and downgrading at slaughter. The wounds are mainly driven by Moritella viscosa and mixed infections with Tenacibaculum spp. and Vibrio spp. at low sea temperatures below 8 °C. Handling – in particular crowding and pumping in connection with non-medicinal sea lice treatment – is pointed to as a central triggering factor, but the significance of the crowding operation itself has only to a limited extent been isolated and documented. The main objective of the project was to identify best practice for crowding and for assessing wound risk in connection with handling during the second autumn and winter at sea, in order to reduce the risk of, or extent of, winter wound outbreaks.

The project combined experience-based and experimental knowledge across six work packages. The experience survey comprised a questionnaire among fish health and operational personnel, analysis of production data from 23 sites in production areas 8 and 9, and input from an industry seminar. In a controlled mesoscale trial at LetSea, twelve net pens (125 m3) were arranged in a factorial design with two crowding intensities (low/moderate and high) combined with and without sedation (Aqui-S), from October 2024 to February 2025. In connection with the trial, an extended data collection was carried out on operational welfare indicators, activity and stress during crowding, scale loss, histology and immune status. New methods for predicting wound outbreaks were tested, including RT-PCR of wound bacteria in mucus and water as well as camera-based wound monitoring with OptoScale. Finally, the findings were compiled into concrete best practice recommendations.

A consistent finding is that the fish’s health status and stress history before handling is the strongest single predictor of wound development. Fish that had wounds at the time of crowding had about 21 times higher odds of wounds at the end of the trial, and downgraded units in the production data more often had pre-existing wounds, reduced health status and shorter intervals between treatments. Handling at low temperature is regarded by the industry as the most important risk factor, and no single measure can eliminate the risk of winter wounds. It is combinations of factors such as robust smolt, fewer handling operations, gentle crowding, well-timed treatment and close monitoring before, during and after the operation that are expected to have an effect.

In the controlled trial, neither reduced crowding intensity nor sedation produced a significant effect on wound prevalence, growth or mortality at the end of the trial. Sedation nevertheless gave a measurable reduction in acute load, with clearly lower activity, less skin haemorrhaging and lower cortisol, especially at high crowding intensity, while reduced crowding intensity had more lasting positive effects on the skin barrier. Scale loss measured across the whole body side had no predictive value for later wound development, and about 85 percent of the registered scale loss consisted of older, partially healed damage. Non-lethal swab samples gave higher detection of wound bacteria than tissue samples, M. viscosa occurred primarily below 8 °C and Tenacibaculum finnmarkense during large parts of the year. Bacterial detection alone did not predict wounds, but an increase in M. viscosa coincided with increased camera-measured wound prevalence in one period. The camera-based wound monitoring showed that the wound signal rose systematically one to two weeks before the mortality peak, which gives potential as an early warning and decision support for slaughter planning. Standardised registration of wounds and skin health before, during and after handling is highlighted as a prerequisite for learning across sites and companies.

The project achieved its main objective, and best practice for crowding and for assessing wound risk has been made concrete in four phases: preventing wound development, assessing risk before handling, carrying out the handling as gently as possible, and following up systematically afterwards. The results give the farmer a better and more knowledge-based basis for decisions, and can contribute to gentler handling, lower mortality and less downgrading. Non-invasive monitoring methods such as cameras and pathogen detection in water and mucus have potential for real-time risk management, but require further development and validation. Key knowledge needs remain, in particular concerning optimal crowding parameters in terms of time and intensity, the fish’s ability to recover at low temperatures, and a common standard for wound and skin health registration in the industry.
​Prosjektet viste at sårrisiko ved lave temperaturer avhenger av mange faktorer og at systematisk og standardisert overvåkning av tilstedeværelse av sår i merdpopulasjonen er viktig. Likevel fant prosjektgruppen at helsestatus til fisken og håndteringshyppighet i forkant av en håndtering på lave temperaturer har betydning for sårutviklingen. Prosjektet fant også at redusert trengeintensitet gir redusert stress- og vevsrelaterte signaler under trenging.  
​Vintersår hos laks andre høst og vinter/tidlig vår i sjø fører til redusert velferd, tap og nedklassing. Sårutvikling i denne perioden knyttes hovedsakelig til vintersårbakterier som trives ved lave temperaturer, og det er særlig Moritella viscosa, eller blandingsinfeksjoner (M. viscosa, Tenacibaculum spp., Vibrio spp.) som dominerer. Dette er en spesielt stor utfordring i nordlige områder der produksjonstiden er lengre og temperaturene lavere i en større del av året. 

Slimhinner i tarm, skinn og gjeller regnes som mulig inngangsport for M. viscosa, og skader på disse øker risiko for sårutvikling. Mer håndtering som følge av økt bruk av ikke-medikamentell (IMM) lusebehandling blir vurdert som en viktig årsak til økende problem med vintersår. Ved IMM-behandling er det erfaringsmessig stort sprik i utfallet (sårutbrudd), og det er begrenset kunnskap om hvilke faktorer som kan forklare variasjonen. Trengingen av fisk i forkant av IMM kan representere en stor påkjenning, og det er kjent at trengepraksis varierer. Det er imidlertid ikke kjent om valg av trengepraksis kan ha betydning for vintersårutvikling. Det er også begrenset kunnskap om hvilke indikatorer som kan brukes til å vurdere risikoen for sår for en gitt fiskegruppe ved et gitt tidspunkt. Dette gir begrenset handlingsrom for å tilpasse produksjonsplanen eller til å iverksette tiltak som reduserer risiko (f.eks. endre avlusningsmetode eller trengeprosedyre). I dette prosjektet ønsker man derfor å undersøke om trengepraksis påvirker sårrisiko, og om det kan etableres indikatorer for sårrisiko som kan brukes som beslutningsstøtte når forebyggende tiltak mot sår skal defineres. 

Følgende hypoteser vil bli undersøkt:
1) Valg av trengepraksis påvirker risiko for sårutvikling,
2) Grad av trengeintensitet, stress og/eller aktivitetsnivå under trenging påvirker grad av mekaniske skader på hud og/eller immunforsvar, og evnen til å motstå sårbakterier etter avlusning og
3) Etablerte eller nye indikatorer kan brukes til å predikere sårutvikling.
​Hovedmål
Å identifisere beste praksis for trenging og kartlegging av sårrisiko i forbindelse med håndtering andre høst og vinter i sjø, for å redusere risiko for, eller omfang av vintersårutbrudd.

Delmål (med tilknytning til arbeidspakker (AP-er)
1. Å kartlegge dagens beste praksis for trenging i perioder med lave vanntemperaturer, og erfaringer med skinnhelsekartlegging og sårutvikling ved håndtering andre høst og vinter i sjø (AP1).
2. Å kartlegge kort- og langtidseffekter av ulik trengepraksis på sårutvikling i et kontrollert forsøk (AP2).
3. Å identifisere målbare indikatorer for økt sårrisiko i forbindelse med håndtering, ved bruk av eksisterende og nye metoder (AP3).
4. Å teste nye metoder for prediksjon av sår: agensdeteksjon og kamerabasert sårkvantifisering (AP4).
5. Å konkretisere beste praksis-tiltak for trenging og kartlegging av sårrisiko andre høst og vinter i sjø (AP5).
6. Å utarbeide lett tilgjengelig og brukerorientert formidling av resultatene (AP6).
​Resultater fra dette prosjektet vil bidra til å belyse hva som er dagens beste praksis for trenging, og om/ hvordan trenging bør tilpasses en situasjon med lave eller synkende vanntemperaturer og økt risiko for sårutvikling. Sedasjon som tiltak for mer skånsom håndtering skal utredes systematisk. På kort sikt vil resultatene kunne bidra til at oppdrettere kan ta lærdom av hverandres erfaringer, og øke beslutningsgrunnlaget under planlegging og utføring av håndteringsoperasjoner. På lengre sikt kan kunnskap som utvikles i prosjektet gi grunnlag for optimalisering av produksjonsplanlegging, produksjonsform eller tiltak for luseforebygging eller -behandling.

Prosjektet skal også kartlegge mulige nye indikatorer for økt vintersårrisiko eller “early warning” ved sårutbrudd. Slike indikatorer kan i første omgang bidra til å forbedre beslutningsgrunnlaget for valg av metoder eller justering av håndteringsprosedyrer før og under avlusning. Over tid kan etablering og bruk av nye kartleggingsverktøy også brukes til å utarbeide kunnskap om årsaker til økt vintersårrisiko. 

Med utgangspunkt i både felt- og kontrollerte studier vil prosjektet kunne bidra med både kunnskap og nye verktøy som kan forbedre forebyggende og avbøtende tiltak for å redusere sårproblemer i næringen, og derved forbedret fiskevelferd, lønnsomhet, omdømme og bærekraft.
​Prosjektet er organisert i fem faglige arbeidspakker (AP-er). Arbeidspakkeleder er understreket i avsnittene under.

AP1. Erfaringskartlegging: Beste praksis for trenging og erfaring med skinnhelseovervåking og sårutvikling ved håndtering andre høst og vinter i sjø.
Deltakere: Akvaplan-niva, SINTEF Ocean, NCE Aquaculture, Cermaq, Lerøy Seafood Group, Nova Sea og Nordlaks

Målet er å systematisere kunnskap om dagens trengepraksis og kartlegge mulige effekter på sårutvikling ved håndtering andre høst og vinter i sjø. I denne arbeidspakken vil det gjennom intervjuer samles inn erfaringsbasert kunnskap fra lakseoppdrettere og standardiserte data om fiskehelse og sårutvikling i forkant og etterkant av trengeoperasjoner. Man vil dokumentere påvirkning av trenging på ulike fiskegrupper med ulik fiskehelsestatus og under ulike miljøforhold. Gjennomføring vil samordnes med FHF-prosjektet Biologiske risikofaktorer ved bruk av brønnbåt til transport og behandling av laks (BRØK) (FHF-901768).

Hovedhypotese for AP1
Variasjon i trengepraksis og miljøforhold fører til målbare endringer i fiskevelferd og sårutvikling som kan dokumenteres gjennom standardoppfølging av næringsaktørene.

AP2. Kontrollert forsøk – del A: Praktisk gjennomføring av trengeforsøk ved LetSea.
Deltakere: LetSea, SINTEF Ocean

Målet er å gjennomføre et forsøk i mesoskala merder med stor laks (ca. 2,5 kg) i en periode med synkende temperatur (november–februar), der effekt av trengepraksis ved avlusning i desember på sårutvikling skal kartlegges. Forsøket representerer grunnstammen for utvidet datafangst og prøvetaking som gjennomføres i AP3 og AP4. Forsøket gjennomføres ved LetSea sin forsøksstasjon R&D SEA på Dønna. Prosjektet ønsker å fokusere på kombinasjoner av trengeintensitet og sedasjon. I et forsøk med 5 grupper med replikate merder, skal effekt av to ulike trengeintensiteter undersøkes, med og uten bruk av sedasjon. Kontrollgruppe trenges i minst mulig grad. Sårutvikling på gruppe- og individnivå kartlegges i perioden desember-februar.

AP3. Kontrollert forsøk – del B: Datafangst i forbindelse med trengeforsøk. Sammenhenger mellom stress, immunfunksjon, skinnhelse og sårutvikling, og mulige indikatorer for sårrisiko.
Deltakere: SINTEF Ocean, LetSea, Nord Universitet, Patogen, Cermaq og Akvaplan-niva

Målet er å gjennomføre en utvidet prøvetaking og dataanalyse i tilknytning til trengeforsøk i AP2, for å beskrive kort- og langsiktige effekter av trengeintensitet og sedasjon på ulike indikatorer for stress, immunfunksjon og skinnhelse, og for å identifisere mulige indikatorer for sårrisiko. 

Hovedhypoteser for AP3
H1: Trengepraksis påvirker effekten av avlusning på fiskens stress- og immunresponser, hud- og slimlag, og utvikling av vintersår etter avlusning.
H2: Grad av effekt på stress- og immunresponser og/eller hud og slimlag korrelerer med risiko for sårutvikling etter avlusning ved lave temperaturer. 

AP4. Kontrollert forsøk – del C: Uttesting av indikatorer for prediksjon av sårutbrudd.
Deltakere: LetSea, Patogen og Cermaq

Målet er å utnytte den detaljerte overvåkingen av sårutvikling i AP2 til å gjennomføre en uttesting av indikatorer for prediksjon (“early warning”) av sårutbrudd. Dette inkluderer tilstedeværelse av sårbakterier i slim og i vannmasser, og kamerabasert overvåking av sår på fiskegruppenivå. 

Hovedhypotese for AP4
Kamerabasert overvåking av sårutvikling på gruppenivå, eller overvåking av vintersårbakterier i vann eller på fiskens slimhinner kan brukes til å predikere vintersårutbrudd.

AP5. Beste praksis-anbefalinger for sårforebygging andre høst og vinter i sjø.
Deltakere: SINTEF Ocean, øvrig konsortium og deltakende og oppdrettsselskaper

Målet er å sammenfatte og konkretisere beste praksis-anbefalinger, basert på resultater fra AP1–AP4. Resultatet av konsortiets arbeid skal presenteres og diskuteres i et åpent møte for videre bearbeiding. Det skal også defineres behov for videre forsknings- og utviklingsarbeid som kan bidra til å redusere sårutvikling hos stor laks andre høst og vinter i sjø.
​Prosjektresultater skal presenteres på nasjonale konferanser (f.eks. TEKMAR, HAVBRUK, Frisk Fisk eller Lusekonferansen), og i “Matfiskforum” (NCE Aquaculture). Prosjektet og prosjektresultater vil bli synliggjort gjennom kortere nyhetssaker på ulike plattformer av prosjektdeltakerne (f.eks. Facebook®, LinkedIn®). Det planlegges et seminar/webinar tidlig i 2025, rettet mot lakseprodusenter og andre aktører involvert i håndteringsoperasjoner. Det vil utarbeides en populærvitenskapelig oppsummering av resultatene i form av PowerPoint®-presentasjon, som vil bli brukt som grunnlag for kommunikasjon i bransjemedier (f.eks. kyst.no og ilaks.no). Vitenskapelig publikasjon av resultatene vil være aktuelt i løpet av eller i etterkant av prosjektet dersom resultatene egner seg til dette.