Fundamentet for måling av effekt av biosikkerhetstiltak (BioFundament)

God fiskehelse er av stor betydning for norsk havbruksnæring. Utbredelse og spredning av smittsomme sykdommer langs kysten må reduseres for å oppnå dette. Dette krever en felles innsats i havbruksnæringen for å bedre biosikkerhetspraksis i stort. I et toppledermøte våren 2022, der deltagende havbruksselskap representerte ca. 70 % av den totale lakseproduksjonen, ble det gitt tilslutning til å etablere et forum bestående av toppledere for å peke ut en videre felles vei. Veien mot felles hovedmål; “En næring som opererer etter beste praksis ut fra biologiske smitteprinsipper – som forebygger introduksjon og bekjemper spredning av smittsomme sykdommer”, er satt i et rammeverk som inneholder konkrete delmål og tiltak gjennom hele produksjonskjeden fra stamfisk til slakt. Dette arbeidet er nå i ferd med å operasjonaliseres gjennom regionale og subregionale grupper hvor næringsaktører og fiskehelsepersonell deltar. Arbeidet med havbruksnæringens biosikkerhetsprosess inkluderer hele havbruksnæringen, uavhengig av organisasjonstilknytning. Det nevnte rammeverket med delmål og tiltak forventes å redusere risiko for introduksjon og spredning av smittsomme sykdommer i akvakulturnæringen. I rammeverket er det imidlertid ikke tatt sikte på å dokumentere i hvilken grad og hvordan de enkelte tiltakene har effekt, for dernest kunne utføre kost-nytte-vurderinger. For å lykkes med treffsikre tiltak er det derfor nyttig å etablere ett felles system for å dokumentere og evaluere effekt og kostnad av havbruksnæringens biosikkerhetsarbeid.

For å kunne evaluere effekten av biosikkerhetstiltak er det flere forutsetninger som må på plass. Det første er at en må søke å forstå hvilke tiltak som kan ha hvilke effekter; det kan være flere tiltak som påvirker de samme utfallene og det kan være at ett tiltak har flere effekter. Det er ofte også andre faktorer enn tiltakene som påvirker effekten, slik som f.eks. smittepress og øvrig helsetilstand. Deretter må man framskaffe data om tiltak og effekter, dersom slike data ikke samles inn og/eller ikke tilgjengeliggjøres per i dag. Før en går i gang med det, så er det viktig å tenke gjennom hva slags detaljgrad det er mulig og nødvendig å samle inn data på og om det er mulig å samle inn historiske data. Deretter kan en vurdere hvilke data en bør samle inn og på hvilket nivå i tid og rom, for å kunne dokumentere effekt av biosikkerhetsarbeid. 

For at dataeier skal være villige til å dele sine data trenger de pålitelige løsning for datadeling, avtaleverk som ivaretar alle parter og faglige grunner for hvorfor data bør deles. 

Dataenes natur vil videre avgjøre hvilke effektvurderinger som er mulig. Av den grunn er det viktig å forsøke å forutsi til så stor grad som mulig hvordan data vil se ut. Et eksempel er at hvis to tiltak med effekt på de samme utfallene alltid utføres samtidig er det ikke mulig å evaluere effekten av dem hver for seg. Det samme gjelder dersom tiltaket er utført sammenfallende med en annen bakenforliggende faktor som påvirker utfallet. F.eks. at tiltaket gjennomføres ved lavt smittepress, men ikke ved høyt. Da er det mer utfordrende å vurdere om det var tiltaket eller det lave smittepresset som ga lav sykdomsforekomst. 

Til slutt trengs det metoder for å vurdere effekt av biosikkerhetsarbeidet. Effekt kan vurderes ved å gjennomføre randomiserte kontrollerte kliniske studier, da disse gjør det mulig å kontrollere for bakenforliggende faktorer som også påvirker effekten. Dette er ikke tilfelle i en storskala utrulling av biosikkerhetstiltak. Metodene som utvikles må derfor basere seg på tradisjonell epidemiologi, men i prosjektet vil man supplere kunnskapsgrunnlaget med metoder basert på kunstig intelligens og maskinlæring. Når dette fundamentet er på plass, kan en starte effektmålinger av biosikkerhetstiltak og utføre etterfølgende kost-nytte-vurderinger.