Rester fra øl og kyllingbein kan bli fremtidens laksemat

– Dette handler om å bruke ressursene vi allerede har i Norge, sier Ståle Walderhaug, administrerende direktør i Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF).

Norske biprodukter fra landbruk og industri kan bli en viktig del av framtidens laksefôr.

Mask fra ølproduksjon er nå under utvikling som ny proteinkilde for laks – og beinmel fra kylling er allerede på vei inn i fôrindustrien gjennom Lerøy.

– Når vi kan erstatte importert soya med råstoff fra norsk landbruk og næringsmiddelindustri, styrker vi både matberedskapen og verdiskapingen her hjemme, mener Walderhaug.

Totalt bruker FHF 55 millioner kroner på seks prosjekter som har som mål å finne framtidens laksemat.

Fra øl til laks

Havforskningsinstituttet leder prosjektet «Et mer bærekraftig laksefôr med høyproteinmask», finansiert av FHF med 7,7 millioner kroner (totalramme 11,3 mill.).

Forskerne skal teste hvordan restene etter ølbrygging – den proteinrike masken – kan foredles til fôringrediens for oppdrettslaks.

– Masken brukes i dag mest som dyrefôr eller går til avfall, men inneholder store mengder protein, sier Renate Johansen, fagsjef i FHF.

– Lykkes vi med prosessering og stabilitet, kan norske bryggerier bli leverandører til en ny, grønn fôrindustri.

Kyllingbein viser vei

Også biprodukter fra kylling er på full vei inn i oppdrettsfôret. I FHF-prosjektet «Kyllingmel som proteinkilde i laksefôr», ledet av Nofima, testes fjørfebiprodukter som erstatning for soyakonsentrat og fiskemel.

Sjømatkonsernet Lerøy har allerede begynt å bruke kyllingbeinmel i sine fôrblandinger – et eksempel på at koblingen mellom landbruk og sjømatnæring nå blir konkret.

– Det som før ble sett på som avfall, kan nå bli til verdifullt protein for både fisk og folk, sier Walderhaug.

Mer norsk fôr – sterkere beredskap

Om lag 90 prosent av proteinråvarene i norsk laksefôr importeres i dag, hovedsakelig fra Sør-Amerika.

Med økende global uro og press på forsyningslinjer mener FHF at Norge må bygge opp større egenproduksjon av fôrressurser.

– Dette handler om beredskap like mye som bærekraft, sier Walderhaug.

– Vi må kunne lage maten vår selv. Når importen stopper, er det for sent å ro over Atlanteren etter soya, sier han, med klar referanse til Terje Vigen.