En driftsstruktur med åpne merder i sjø er en suksessoppskrift for norsk oppdrettsnæring, men er også sårbar med tanke på risiko for smittespredning mellom lokalitetene. Produksjonen har også blitt stadig mer kompleks, med mange ledd og operasjoner hvor smittesikring må ivaretas. Derfor etablerte FHF prosjektet «Smittesikring og biosikkerhet i norsk lakseproduksjon» (901522) i 2019, med målsetting å etablere anbefalinger for god biosikkerhetspraksis og kartlegge årsaker til eventuelle avvik fra denne. Med bakgrunn i resultatene skulle det foreslås konkrete tiltak for å forbedre biosikkerheten i norsk lakseproduksjon. Prosjektet ble utført av BDO og Åkerblå og har blitt omtalt i flere medier etter publisering av sluttrapporten i fjor høst. Etter at Fiskehelserapporten kom ut i forrige uke ønsker FHF å sette fokus på resultatene fra prosjektet nok en gang.
Ingunn Sommerset ved Veterinærinstituttet uttale i et intervju med Intrafish (bak betalingsmur) i forrige uke
– I likhet med min avdelingsdirektør, Edgar Brun, tror jeg det er på tide å brette opp ermene og tenke litt nytt, enten det er endringer i sonestrukturene, økt innsats for å hindre smittespredning der risiko for kontakt er størst, samt å jobbe for å gjøre de håndteringskrevende avlusningsmetodene snillere, sier hun.
Dette er helt i tråd med funn og anbefalinger i dette prosjektet.
Å sette inn støtet på riktig plass
Lene-Catrin Ervik fra Åkerblå har vært involvert i prosjektet og uttaler seg til Norsk Fiskerinæring at om laksenæringen skal vokse i omfang, vil kravet til smittekontroll være enda viktigere enn i dag. Dermed må det etableres en grunnleggende struktur som gjør at man har kontroll på smittsomme sykdommer — og ikke minst at man er rustet dersom det skulle dukke opp nye sykdommer, slik vi på landjorden har sett med corona.
— Vi tror at en veldig stor del av næringen fortsatt vil utøve virksomheten sin i sjø. Der er man i et fellesområde hvor man er avhengig av hverandre, og der det i realiteten er vanskelig å bli bedre enn naboen. Tiltakene vi har foreslått, krever en samlet næring som blir enig om veien og retningen. Det første og mest basale vi peker på, er å styrke den felles gjennomføringsevnen i næringen. Utfordringen er ikke å peke på hva som er beste praksis når det gjelder smittesikring og biosikkerhet. Det er det ganske stor enighet om. Men å utøve denne praksisen er krevende og i mange tilfeller kostbart, og da utfordres næringens gjennomføringsevne, uttaler Ervik til Norsk Fiskerinæring.
Resultatene viser at det er behov for å styrke biosikkerhetspraksis på flere områder og prosjektet foreslår tiltak rettet mot fire hovedområder:
1. Styrking av næringens felles gjennomføringsevne
Næringsaktørene bør organisere seg på en måte der de tar større ansvar for å ivareta næringens felles biosikkerhetsinteresser, styrke dialogen med myndighetene og sikre gjennomføringsevne på biosikkerhetspraksis som har vist seg vanskelig å innføre utelukkende på myndighetsregulert eller frivillig basis. Det foreslås å etablere et biosikkerhetsråd som gjennom en omforent handlingsplan skal sikre innføring av nødvendige tiltak og et strategisk samarbeid med myndigheter. På kort sikt anbefales det at rådet legger en plan for innføring av praksis med dedikerte båter til smolttransport samt utfasing av åpne ventemerder.
2. Styrking av samhandling med myndighetene
Næringen og myndighetene bør samhandle tettere rundt biosikkerhetsspørsmål. En organisering der næringen øker sin kollektive gjennomføringsevne vil kunne endre forutsetningene for dialog og samhandling. Det vil gi grunnlag for etablering av et mer strategisk samarbeid mot felles mål, forutsigbarhet og langsiktighet i implementeringen av tiltak. Det vil også gjøre det mulig at myndighetene tar en rolle der de i større grad setter overordnede forventninger til næringen, legger til rette, belønner og beskytter næringssamarbeid som kan ivareta biosikkerhetsformål som ikke lar seg regulere med myndighetskrav og enkeltsaksvedtak.
3. Forsterking av områdeorganisering
Det bør etableres en grunnleggende struktur som gir faste rammer for områdesamarbeid, med mulighet for å praktisere “alt inn – alt ut”-prinsippet i sjø og etablering av felles biosikkerhetskrav. Alle lokaliteter i sjø bør inngå i en områdeorganisering med klart definerte generasjonssoner, branngater og forpliktende kjøreregler for utveksling av biologisk materiale, båter og annet utstyr. Dette kan løses gjennom frivillige områdesamarbeid, men myndighetene forutsettes i stor grad å kunne bidra gjennom konkrete føringer eller krav til bransjestandard, og belønne deltagelse i henhold til denne.
4. Etablering av felles standarder og retningslinjer
Beste praksis for biosikkerhet er gjennom hele verdikjeden, men spesielt på settefisk og brønnbåtsiden, preget av en økende faglig og operasjonell kompleksitet. Tiltak vinkles mot å gjøre det enklere å ivareta aktørenes ansvar for biosikkerhet. Dette kan gjøres gjennom økt grad av standardisering, og at man gjennom retningslinjer, interne rutiner, leverandøravtaler og også i noen tilfeller myndighetskrav, tydeligere regulerer rollefordeling og ansvarsforhold gjennom verdikjeden. Det anbefales å etablere felles standard og myndighetsregulert ansvar, for å ivareta biosikkerhet ved teknisk design, vannbehandling og drift av settefiskanlegg, brønnbåter, avlusningsenheter og tilsvarende utstyr. Videre bør det etableres felles retningslinjer for helse/smitteovervåking og dokumentasjon av smolt og rogn uavhengig av kundekrav.
Foreslår å etablere Biosikkerhetsråd
Prosjektet foreslår altså at det som et første skritt etableres et «biosikkerhetsråd» av toppledere i næringen, slik at man kan forenes om nødvendige tiltak som hele næringen bør innføre for å styrke biosikkerheten på kort og lang sikt. Biosikkerhetsrådet skal sette felles mål og planer som skal sikre gjennomføring av nødvendige biosikkerhetstiltak, dernest etablere et strategisk samarbeid mellom næringen og myndigheter rundt biosikkerhet.
Det er per nå ikke avklart hvordan næringen vil følge opp resultatene fra denne rapporten.
- Anbefalingene er tungt forankret i næringen og forvaltningen gjennom spørreundersøkelser, intervjuer og dialogmøter, og vi vet at biosikkerhet står høyt på dagsorden blant oppdretterne og at det er bred enighet om målbildene i rapporten, sier Sven Martin Jørgensen, fagsjef i FHF. Selv om enkelte tiltak kan være både krevende og kostbare å innføre på kort sikt, vil en omforent og solid biosikkerhetspraksis ha enorm gevinst på lang sikt, og trolig være avgjørende for å realisere ambisjonene om en bærekraftig vekst, avslutter Jørgensen, som håper at næringen nå samler seg og tar resultatene til etterretning.
Sluttrapporten fra prosjektet kan lastes ned her