Til innholdet

11.06.2019

Prosjekt: 901200

Frøy Katrine Myrhol

Villfisk

Nedbrytbare fiskegarn kan redusere spøkelsesfiske

Foreløpig har ikke nedbrytbare fiskegarn like stor fangstevne som garn av nylon. For å hindre spøkelsesfiske og plastforurensning kan bruk av slike garn likevel ha store fordeler.

Les også
Les flere nyheter

Mannskapet på elsjarken MS Karoline ble med på flere forsøk med biologisk nedbrytbare garn. Her ser vi fisker og skipper Bent Gabrielsen i front. (Foto: Janita Zenteno)

Ifølge tall fra Miljødirektoratet, mistes det årlig rundt 13.000 fiskegarn i havet. Siden de er lagd av nylon som er et plastmateriale, brytes ikke disse ned i sjøen. Det betyr at garnene kan «spøkelsesfiske» i langt over tretti år, altså at de ligger i sjøen og fanger mange tonn fisk som råtner i garnene.

Å finne igjen de tapte garnene er utfordrende siden de gjerne ligger på store dyp, hvor det er sterke strømmer og beliggenheten er usikker.

I et prosjekt finansiert av FHF og Forskningsrådet har derfor forskere jobbet med å utvikle garn som brytes ned etter en tid i sjøen. Egenskapene til garnene har underveis blitt testet under kommersielt fiske av blåkveite, torsk og sei i Nord-Norge, i tillegg til forsøk i havet og laboratoriet.

Under en treårs periode har forskerne undersøkt både hvor fleksible de er, og hvor stor belastning de tåler gjennom det som kalles bruddstyrke. I tillegg har de sett på nedbrytningstid og fangstevne i forhold til tradisjonelle nylongarn. Forskerne har også undersøkt om nedbrytningen av garnene leder til utslipp av mikroplast i havet.

Store fordeler for miljøet

Funnene viser at de nedbrytbare garnene foreløpig ikke har like stor fangstevne som tradisjonelle fiskegarn av nylon. Under fiskeforsøket med blåkveite fikk fiskerne 16 prosent mindre fisk, og nesten tretti prosent mindre når fisken var større enn 65 cm. I noen av forsøkene med torsk fanget de nedbrytbare garnene opptil 21 prosent færre fisk, og med sei var fangstevnen redusert med opptil 26 prosent. Fiskeevnen ble også redusert etter at garnene hadde vært brukt en stund.

Til tross for dette, kan bruk av slike garn ha store miljømessige fordeler. Garnene kan redusere plastforurensningen i havet, og gjøre fiskeriet mer bærekraftig.

– Gjennom ulike forsøk har vi funnet ut at materialet gradvis løser seg opp i vann etter to-tre år. Det er veldig positivt at garnene vil stoppe å fiske etter ett eller maks to år hvis de mistes i havet. Testene våre viser også at det ikke er noe utslipp av kjemikalier eller mikroplast. Når bakterier i havet spiser opp garnet, omdannes det kun til vann og CO2, sier forsker i SINTEF Ocean, Eduardo Grimaldo.

De nedbrytbare garnene består av PBSAT-materiale, som er biologisk nedbrytbar plast. Tilsvarende garn har lenge vært brukt i kommersielt fiske i Sør-Korea. For å utvikle dem samarbeidet derfor forskerne med den koreanske bedriften S-ENPOL, tidligere eid av Lotte Fine Chemicals Co. Ltd.

– Norske farvann er spesielle siden de er kaldere og har mindre lys enn i tropiske strøk, som gjør at vi må tilpasse egenskapene i materialet til våre forhold. I slike kalde forhold går nedbrytningsprosessen saktere, og de har derfor lengre levetid enn for eksempel i Korea, sier Grimaldo.

Fiskere testet garnene i vanlig fiske

Garnene ble blant annet testet gjennom flere vanlige fiskesesonger av fiskebåtene MS Skreigrunn på blåkveitetokt utenfor Senja, og MS Karoline på torsk og sei utenfor Troms. Forskerne ble med ombord og registrerte fangstene og lengdemålene for fisk. 

– Den første prototypen vi fikk fra Korea var gjennomsiktig, og da fikk vi tilbakemeldinger fra fiskerne om at det ikke fungerte så godt. De neste prototypene var derfor fargede, grønne og blå. Når du endrer fargen i garnet, endrer du også egenskapene i materialet. Det blå garnet fanget mest fisk, og det er vanskelig å si hvorfor. Det er en kombinasjon av ulike egenskaper som for eksempel styrke, fleksibilitet og elastisitet, sier Grimaldo.

Underveis ga forskerne tilbakemeldinger til den koreanske bedriften om hvordan garnene fungerte, som igjen justerte materialet til prototypene. I de siste forsøkene med torsk og sei var derfor fangstevnen til garnene økt til 85-90 prosent av det du kan fiske med nylongarn. 

Disse fiskene har viklet seg inn og dødd i et tapt fiskegarn. Nedbrytbare garn kan minske omfanget av spøkelsesfiske (Foto: Gjermund Langedal, Fiskeridirektoratet)

Ble brutt ned raskere enn nylon

I tillegg til å teste fangstevne, har forskerne gjort ulike forsøk i havet for å undersøke endringer i garnets materiale over tid, og sammenligne det med nylon. De satte ned lukkede teiner på fire ulike steder i Trondheim og Tromsø i 24 måneder, med prøver av begge typer garn. Garnprøver ble også utsatt for UV-lys i tusen timer i laboratoriet, for å simulere vanlige værforhold på fiskedekk og kai.

Det nedbrytbare garnet som sto i sjøen hadde redusert bruddstyrken sin med 26 prosent etter 24 måneder i forhold til nylon. Materialet ble også stivere, som har betydning for blant annet fleksibiliteten. Garnene viste samme slitasje da de ble testet gjennom fiskesesongen på tre måneder. Resultatene fra UV-strålingen viser at det nedbrytbare garnet ble brutt ned raskere enn nylon.

Kan kvotene økes med nedbrytbare garn?

Forskerne vil jobbe videre med å utvikle garnene, i tillegg til tau og fiskeredskaper i nedbrytbart materiale. Selv om garnene foreløpig ikke fisker like godt som nylon, mener Grimaldo at vi må se på bruken og verdien av dem i en større sammenheng. 

Siden det er usikkert hvor mange tonn fisk som dør på grunn av spøkelsesfiske hvert år gir dette uregistrert beskatning, som medfører at fisken ikke blir tatt med i beregninger av fiskebestander. Dette påvirker hvordan myndighetene beregner størrelsen på fiskebestandene, og kan gi feil grunnlag når det gjelder fastsetting av kvoter.

– Den største konsekvensen om vi skulle bytte ut nylongarn med nedbrytbare er den økonomiske, ved at fiskerne får mindre fisk. Vi må se på hva som er det største tapet. At fiskerne mister ti til femten prosent av fangsten, eller at garnene fortsetter å fiske i langt over tretti år? Hvis vi klarer å redusere antallet garn som spøkelsesfisker vil det samtidig bli mer fisk i havet, som igjen kan bety at det kan være mulig å øke kvotene til fiskerne. Vi har nå søkt støtte til et nytt prosjekt hvor vi ønsker å forske på nettopp dette, sier Grimaldo.

Les mer om prosjektet «Bruk av nedbrytbare garn for å redusere faren for spøkelsesfiske i det norske dypvannsgarn-fiskeriet» på FHFs nettside.

Fakta:

Prosjektet «BIO-garn: Bruk av nedbrytbare garn for å redusere faren for spøkelsesfiske» er finansiert gjennom Norges Forskningsråds MARINFORSK-program, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) og Fiskeridirektoratets tilskuddsordning til fiskeriforskning.

Prosjektet varte fra januar 2016 til desember 2018.

Garnene ble testet av fiskere i kommersielle fiskefelter og fiskeforhold på blåkveite (mai-juni 2016), sei (oktober-desember 2016, 2017 og 2018) og torsk (januar-mars 2017 og 2018).

keyboard_arrow_up