Til innholdet

22.10.2013

SOS fra tapte garn

Med enkle forholdsregler og akustikkteknologi er det mulig å forhindre spøkelsesfiske. I et prosjekt finasiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond og Fiskeridirektoratet (gjennom Ordningen med fiskeforsøk og veiledningstjeneste), har man sett på hvordan forhindre tap av garn og hvordan kan tapte garn lettere finnes igjen

Spøkelsesgarn, dvs tapte garn, utgjør en stor miljøtrussel og tapper havet for fiskeressurer. Spesielt er problemet med garntap stort ved fiske etter lange og blåkveite i kontinentalskråningen i 200 til 800 meters dyp. Noen av årsakene til garntap blir oppgitt av fiskere til å være; brukskollisjon med trål, snurrevad og line, garna sitter fast i bunn, andre fartøy kutter ender med propell eller bulb baug, sterk strøm, interferens med seismikkfartøy og dårlig redskap.

 

I en kartlegging av årsaker til garntap fant man at en av hovedårsakene var, for dårlig bruddstyrke (dvs kraften som trenges for å slite av et tau) på tauverket som ble brukt i garnfisket. I laboratorieforsøk ved Sintef fiskeri og havbruk hvor man undersøkte nye og brukte iletau fant man at bruddstyrken til iletau ble redusert med opptil 50 % ved bruk og slitasje. Tau med knuter fikk redusert bruddstyrken med opptil 60 % og testen viste at tauet røyk inntil, eller i selve knuten. I forsøk med spleisede tau, holdt de tauene som var fagmessig utført med tre eller flere innstikk. Feilaktige spleisede tau røyk like ved spleisen, noe som kan tyde på spenningskonsentrasjoner i dette området. For å forhindre brudd på iletau, blir strekk på iletau i dagens garnfiskerier manuelt målt ved at man har en erfaren fisker som med hånden på tauet kjenner etter spenningsstyrken på tauet. Dette fungerer veldig bra i mildere tilfeller, men ofte blir ikke variasjonstoppene fanget opp og i verste fall skjer det da at iletauet ryker.

På havgående autolinefartøy er det montert på en strekkindikator på iletauet for å ha en nøyaktig kontroll på belastningen ved innhaling. I feltforsøk i regi av Sintef fiskeri og havbruk viste det seg at disse strekkinkatorene kunne tilpasses til å bli brukt på iletau/telner i garnfisket, slik at faren for avslitning ved innhaling av garn reduseres. I fiskeriene ved eggakanten forsvinner ofte garn utenfor kanten og regnes som tapt, pga feilberegnet synketid. Tiden det tar før garnlenken når bunnen på ulike dyp med relativt standariserte oppdriftselement og synkevekter er ikke allmenn kunnskap blant fiskere. Synketid og forløp er en viktig faktor for at garnlenken skal ta grep i bunn i planlagt posisjon fremfor å drive utenfor kanten. Ved å oppdatere fiskerene om denne kunnskapen, skulle det være enklere for fiskerene å ta disse forholdsreglene når de setter garn og derved redusere garntapet. Hovedfunnene om hvordan minske risikoen for garntap, blir nå omarbeidet av Fiskeridirektoratet til en lettfattelig informasjonsfolder.

Denne folderen vil i første omgang bli sendt ut til garnfiskere som driver fisket i spesielt utsatte områder og hvor risikoen for tap av garn er størst. Siden 1980 har Fiskeridirektoratet gjennomført årlige garnoppryddingstokt på havbunnen langs Norskekysten. Effektiviteten av sokningen er avhengig om man har gode opplysninger om posisjoner på tapte garn og at man arbeider i rolig vær. Det blir anslått at for garn hvor tapsposisjonen er kjent, er sokneeffektiviteten på omlag 50 %. I arbeidet med å finne en tilfredsstillende økonomisk og arbeidseffektiv måte å finne igjen tapte garn, har forskere ved Christian Michelsen Researh gjennomgått ulike nye teknologiske løsninger. Bruken av akustikkteknologi, nærmere bestemt akustisk posisjonering, viste seg å kunne være spesielt lovende både i forhold til funksjonalitet, nøyaktighet, driftsikkerhet og prisnivå.

En prototyp som anvendte et akustikksystem for gjenfinning ble testet ut både i basseng og i felt. Ved uttesting av prototypen i felt fikk et fiskegarn påmontert en aktiv pinger (undervannsenhet som sender ut et kort akustisk signal med jevne mellomrom, f. eks. en gang i sekundet) og denne fiskeredskapen ble lokalisert ved at hydrofoner fanget opp det akustiske signalet og som sendte det videre til skipet for signalbehandling og beregning av koordinater. Feltforsøket hadde en nøyaktighet med lokaliseringen av fiskegarnet med opptil 30 meter, og signalet fra pingeren kunne måles fra en avstand på opptil 1000 meter.

I den videre utviklingen av prototypen bør det spesielt fokuseres på utvide rekkevidden til systemet. Forskerne ved Christian Michelsen Researh rapporterer at man burde kunne utvide rekkevidden med opptil 10.000 meter. Vil du lese rapportene fra prosjektet ligger de i FHFs prosjektdatabase.

Direkte lenke til prosjektsiden om "Reduksjon i tap av garn og påfølgende ghost fishing" er gitt til høyre på siden.

keyboard_arrow_up