Ekspertpanel metodevurdering oppdrett – villaks

Sammendrag fra prosjektets faglige sluttrapport
Mandatet til panelet som har utarbeidet rapporten har vært å gå inn i tematikken knyttet til de metodene som benyttes i dag for å registrere og dokumentere:
1. innslag av rømt laks i vassdrag, og
2. genetisk påvirkning av villaks fra oppdrettslaks.

Panelet har ikke vurdert eventuelle atferdsmessige/økologiske konsekvenser av innslag av rømt laks i elvene eller konsekvenser av genetisk introgresjon.

Registrering og estimering av andel rømt oppdrettslaks
Forvaltningsmyndighetene har i sin bestilling til det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks (OURO) bedt om at innslaget av rømt oppdrettslaks i elvene skal rapporteres som årsprosent (andelen av oppdrettslaks i bestandene). Denne rapporterte verdien ligger også til grunn for OUROs vurderinger for om tiltak skal planlegges/iverksettes.

Årsprosenten er en estimator basert på andel oppdrettslaks registrert i et utvalg av prøver fra sportsfisket og/eller høstfisket, dvs. det ekstraordinære overvåkingsfisket om høsten. Dette er de to mest anvendte metodene for å estimere andelen av oppdrettslaks i elvene. En tredje, og stadig mer anvendt metode, er drivtelling, der andelen av oppdrettslaks registreres i nesten hele laksebestanden.

Årsprosenten, slik den normalt måles og estimeres i dag, har en betydelig svakhet i de brede konfidensintervallene som reflekterer stor usikkerhet til estimatene. Data fra høstfisket er sensitivt for om laksen tas ut fra hele eller bare deler av elvestrekningen, av tidspunktet for uttak, av størrelse av utvalget og av redskapen som anvendes for fangst. Sportsfisket gir vanligvis et større utvalg enn høstfisket, men det kan stilles spørsmål med representativiteten.
Både for sportsfisket og høstfisket er det knyttet en stor usikkerhet til at det brukes fangstmetoder som kan gi stor forskjell i fangbarhet for villaks og oppdrettslaks. Videre er det usikkerhet knyttet til at rapporteringen fra fiskere har svakheter i alle ledd, der spesielt et økende omfang av “fang & slipp”-fiske representerer et metodisk problem. Med alle usikkerhetsmomentene genererer metoden data med lav presisjon, brede konfidensintervaller omkring middelverdien for årsprosenten og skjeve (ikke forventningsrette) resultater slik den normalt beregnes.

Middelverdien alene kan ikke danne grunnlag for beslutninger om tiltak. Konfidensintervallene bør inngå i en “føre-var”-tilnærming, hvor en planlegger/iverksetter tiltak hvis konfidensintervallene inkluderer grenseverdien eller i helhet ligger over denne. Et krav til signifikansnivå på 5 % er vanlig for å trekke sikre konklusjoner i naturvitenskapen, og dette bør ikke enkelt fravikes i forbindelse med estimering av årsprosent. De brede konfidensintervallene for årsprosenten umuliggjør signifikante konklusjoner for tilstanden til
nesten alle elvene. Denne situasjonen er i utakt med ønsket om å utøve en forsvarlig vitenskapelig basert forvaltning. Det eneste alternativet for å sikre et faglig forsvarlig beslutningsgrunnlag for tiltak, er å gjennomføre undersøkelsene med metoder (statistiske metoder så vel som datainnsamlings-metoder) som gir smalere konfidensintervall.

Den genetiske innblandingen av oppdrettslaks i villaksbestandene bestemmes av hvor mange oppdrettslaks som gjennomfører en suksessfull gyting og av levedyktigheten til avkommet i elva og i sjøen. Om man i enda større grad anvender drivtelling før gytesesongen for å redusere konfidensintervallet til årsprosent-estimatet, har man samtidig muligheten for et målrettet uttak av observert oppdrettslaks slik at disse ikke blir en del av gytebestanden. En erfaren drivteller kan ut fra foreliggende data skille oppdrettslaks fra villaks med 70 til 100 % sikkerhet, og andelen villaks som blir feilregistrert som oppdrettslaks og dermed risikoen for feilaktig uttak av villaks er lav (1–3 %). Erfarne drivtellere vil også observere 85 til 95 % av totalbestanden i et vassdrag. Gjennomføring av en slik praksis vil føre til at en stor andel av norske lakseelver i realiteten kan få et innslag av potensielt gytende oppdrettslaks (gyteprosent) i gytesesongen godt under tiltaksgrensen på 10 %. Direkte uttak under drivtelling kan med dette bidra til at villaksen beskyttes ytterligere mot mulig genetisk innblanding av oppdrettslaks.

Panelet foreslår ut fra disse vurderingene at drivtelling i kombinasjon med sportsfiskemetoden vil kunne gi pålitelige data for innslag av oppdrettslaks i elvene. Metodene sikrer at utvalget som registreres blir stort, i flere tilfeller tilnærmet hele laksebestanden, og samtidig reduseres antallet mulig gytende oppdrettslaks. Mer spesifikt anbefaler panelet derfor følgende kombinerte metode for overvåkning av laksebestander i norske laksevassdrag:

1. Antall fisket villaks og oppdrettslaks registreres av fiskere gjennom fiskesesongen og observasjonene bekreftes i ettertid ved analyser av skjellprøver.
2. Drivtelling gjennomføres etter fiskesesongen, men før gytesesongen. Antall villaks og oppdrettslaks registreres, og den identifiserte oppdrettslaksen avlives. Skjellprøver fra avlivet laks benyttes for å bekrefte opphav i ettertid.
3. Mer avansert overvåkning av bestander i utvalgte elver gjennomføres ved bruk av metoder som registrerer all oppvandrende fisk, for eksempel heldekkende fiskefeller eller videoovervåking. Data fra denne type overvåking kan sammenlignes med data fra sportsfisket og drivtellinger for å lære mer om feilkilder og bias generert ved det anbefalte overvåkingsregimet angitt i 1 og 2.

Genetisk påvirkning
De populasjonsdynamiske effektene på villakspopulasjonene på grunn av genetiskinnblanding av oppdrettslaks avhenger av en rekke faktorer i et uhyre komplekst samspill, og man er dessverre langt fra å kunne forutsi dem med sikkerhet for en gitt elv med en gitt årlig innvandring av oppdrettslaks. Det begynner imidlertid å foreligge data og metodiske tilnærminger som tillater en viss kvalifisering av problemstillingen og som kan fungere som rettesnor for forvaltningen.

Panelet foreslår å bygge videre på det arbeidet som er påstartet ved Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) vedrørende bruk av såkalt agentbaserte modeller. Dette er motivert ut fra at kompleksiteten knyttet til utvikling av et elvespesifikt og forvaltningsmessig velbegrunnet forutsigelsesverktøy som er i stand til å håndtere både variabiliteten til den genetiske innblandingen som funksjon av antall oppdrettslaks og villaks i elva, og de populasjonsdynamiske effektene av en gitt innblanding. Denne kompleksiteten kan kun håndteres ved bruk av matematiske modeller som kobler populasjonsgenetikk med populasjonsdynamikk.