Biosikkerhet knyttet til områdeorganisering og brakkleggingssoner i havbrukssektoren

FHF lyser ut inntil 18 millioner kroner for etablering av en modell for anbefalt områdeorganisering og brakkleggingssoner i havbrukssektoren

Dagens oppdrett foregår i hovedsak i merder uten desinfeksjon av «utløpsvann», noe som innebærer risiko for spredning av kjente eller ukjente smittestoff mellom lokaliteter.
Samtidig vil oppdrettsanlegg være i kontakt med ville populasjoner, med fare for introduksjon av nye og ukjente smittestoff. 

Praksis i næringen må bygge på prinsippet om at hvis og når smitte introduseres eller avvik oppstår, vil rutiner i neste ledd hindre spredning etablering og spredning til neste nivå. Det er summen av tiltak som vil gi effekt.

Det er ingen enhetlig praksis for bruk av generasjonssoner og branngater, eller for hvordan kjøreregler for utveksling av biologisk materiale, båter og utstyr skal utformes.

Ved å sikre at alle sjøanlegg er inndelt og gruppert i effektive smittemessige enheter som brakklegges samtidig med en regelmessig frekvens, vil både risiko for etablering, videre spredning til andre anlegg samt konsekvens av introduksjon av smittsomme sykdommer bli vesentlig redusert.

For å oppnå dette trenger næringen et omforent verktøy som kan modellere og evaluere sannsynlighet for passiv smittekontakt mellom ulike lokaliteter, og definere hvilke anlegg/områder som naturlig bør tilhøre samme brakkleggingssone, samt hvilken avstand det bør være mellom de ulike brakkleggingssonene.

Hovedmål med prosjektet er å etablere en modell for anbefalt områdeorganisering i havbruksnæringen knyttet til optimalisering av brakkleggingssoner og -struktur langs hele norskekysten.

Modellen skal ivareta en rekke hensyn og krav krav som er presisert i utlysningen.