Prosjektnummer
900296
Fangstbasert akvakultur: Mellomlagring, oppfôring og foredling av villfanget fisk
Dette prosjektet er en del av FHFs hovedsatsing innen fangstbasert akvakultur (FBA) sammen med prosjektet ”Teknologiutvikling for fangst, håndtering og føring av levende villfisk” (FHF-900293) ledet av Havforskningsinstituttet.
Prosjektet omhandler villfanget torsk og tilvenning til fôr i oppdrett. Betydning av fiskens skadestatus ved mottak er evaluert, og operasjonelle sorteringskriterier foreslått. Kun moderate skader vurderes som akseptable; ingen åpne sår, kun liten grad av finneerosjon, om fisken skal være i stand til å hele skadene innen rimelig tid. Fisk som ansees å ha god kvalitet og være godt egnet for oppfôring viser betydelig variasjon i appetitt. Rundt 20 % av torsken spiste ikke i fangenskap, selv når den ble tilbudt naturlige (men døde) byttedyr. Forsøk på å tilvenne torsken formulert fôr viste at så mye som 60 % ikke ville spise i fangenskap. Fisken som spiste vokste i samsvar med forventninger ut i fra tabelltilvekst hos oppdrettstorsk. Andelen som begynte å spise skilte seg ikke fra annen fisk, enten i form av størrelse eller kondisjonsfaktor, og sortering av fisken på bakgrunn av størrelse bidro ikke til bedret resultat under tilvenning til å spise lodde. Maskinell sortering av fisk som spiser fra fisk som ikke spiser kan være en mer presis og raskere metode for sortering. Flere alternative løsninger er skissert og evaluert, og det er sannsynliggjort at maskinell sortering av fisken er innen rekkevidde.
Sorteringskriterier og grenser for skader
Resultatene fra fisken med skader viser at dødeligheten øker med økt skadeomfang. Det skal relativt lite skade til, og ved hjelp av modellering av forholdet mellom skade og overlevelse, ser man at allerede ved en WIM-score på 4 er dødeligheten på 20 %. Det var imidlertid ingen trend i fiskens tilvekst over ulike skader, og heller ingen forskjell i andel fisk som spiste med ulike typer skader. Over forsøksperioden tenderte skadene til å heles, med unntak av skjelltap. Signifikant bedring var det imidlertid kun for sår og slagskader. Resultatene tyder på at torsken i noen grad er i stand til å håndtere skader, men at man må forvente økt dødelighet ved relativt lavt skadeomfang. Resultatene viser at sorteringen bør være konservativ, ved at skadet fisk som hovedregel ikke bør inn i langtidslager eller oppfôring. Skadene har en tilleggspåvirkning på fisken, slik at flere små skader, som isolert sett ikke er noe problem, må vurderes i forhold til den totale belastningen de utgjør. Splittede finner viser en viss forbedring ved mellomlagring, og moderat grad antas ikke dette å påføre fisken noen lidelse. Finnesplitt eller sår hvor underhuden er intakt antas derfor som akseptable skader hos fisk som skal inn i levende lagring/oppfôring. Fisk med betydelig finneråte (mer enn 30 % av finnen borte), åpne sår eller øyeskader anbefales derimot benyttet direkte i produksjon.
Når det gjelder håndtering av fisken før levering, så har ombordtakingsmetoden; sekking eller pumping, liten betydning så lenge fangsten er av moderat størrelse og været er bra. Under beskrevne forhold ligger det dermed ikke noen velferdsmessige begrensinger inne i valg av metode.
Resultatene fra fisken med skader viser at dødeligheten øker med økt skadeomfang. Det skal relativt lite skade til, og ved hjelp av modellering av forholdet mellom skade og overlevelse, ser man at allerede ved en WIM-score på 4 er dødeligheten på 20 %. Det var imidlertid ingen trend i fiskens tilvekst over ulike skader, og heller ingen forskjell i andel fisk som spiste med ulike typer skader. Over forsøksperioden tenderte skadene til å heles, med unntak av skjelltap. Signifikant bedring var det imidlertid kun for sår og slagskader. Resultatene tyder på at torsken i noen grad er i stand til å håndtere skader, men at man må forvente økt dødelighet ved relativt lavt skadeomfang. Resultatene viser at sorteringen bør være konservativ, ved at skadet fisk som hovedregel ikke bør inn i langtidslager eller oppfôring. Skadene har en tilleggspåvirkning på fisken, slik at flere små skader, som isolert sett ikke er noe problem, må vurderes i forhold til den totale belastningen de utgjør. Splittede finner viser en viss forbedring ved mellomlagring, og moderat grad antas ikke dette å påføre fisken noen lidelse. Finnesplitt eller sår hvor underhuden er intakt antas derfor som akseptable skader hos fisk som skal inn i levende lagring/oppfôring. Fisk med betydelig finneråte (mer enn 30 % av finnen borte), åpne sår eller øyeskader anbefales derimot benyttet direkte i produksjon.
Når det gjelder håndtering av fisken før levering, så har ombordtakingsmetoden; sekking eller pumping, liten betydning så lenge fangsten er av moderat størrelse og været er bra. Under beskrevne forhold ligger det dermed ikke noen velferdsmessige begrensinger inne i valg av metode.
Kvantifisering av tilvenning fôring i fangenskap
Under kontrollerte betingelser lyktes man med å få 70–80 % av villfanget fisk til å spise lodde. Tilvenningen gikk over en tre-ukers periode, hvoretter det var lite nyrekruttering til gruppen av torsk som spiste. Det anbefales derfor å ha ekstra oppmerksomhet på tilvenningen i denne perioden. De to alternativene til lodde som ble testet ut; ferskvanntilsatt tørrfôr og re-pelletert tørrfôr tilsatt vann og binder (mykfôr) gav betydelig dårligere resultat, ved at kun 40 % av fisken begynte å spise. Den andelen som spiste viste lovende tilvekst, og det kan ligge potensial i oppfôring av bare denne andelen. En er ikke i stand til å identifisere fisken som begynner å spise på bakgrunn av morfometriske målinger (lengde, vekt eller kondisjon), og har dermed ingen sorteringskriterier som kan benyttes for fysisk sortering. Fiskens størrelse synes ikke å bestemme hvorvidt den senere vil begynne å spise. Det synes heller ikke som at variasjon i størrelse har særlig betydning. Ytterligere sortering av fisk på størrelse enn hva som gjøres i næringen i dag synes dermed ikke å gi bedre resultat av weaningen. Det er mulig at man kan benytte fiskens motivasjon til å spise, til å sortere den, men her gjenstår fortsatt forbedring og evaluering av metoden.
Under kontrollerte betingelser lyktes man med å få 70–80 % av villfanget fisk til å spise lodde. Tilvenningen gikk over en tre-ukers periode, hvoretter det var lite nyrekruttering til gruppen av torsk som spiste. Det anbefales derfor å ha ekstra oppmerksomhet på tilvenningen i denne perioden. De to alternativene til lodde som ble testet ut; ferskvanntilsatt tørrfôr og re-pelletert tørrfôr tilsatt vann og binder (mykfôr) gav betydelig dårligere resultat, ved at kun 40 % av fisken begynte å spise. Den andelen som spiste viste lovende tilvekst, og det kan ligge potensial i oppfôring av bare denne andelen. En er ikke i stand til å identifisere fisken som begynner å spise på bakgrunn av morfometriske målinger (lengde, vekt eller kondisjon), og har dermed ingen sorteringskriterier som kan benyttes for fysisk sortering. Fiskens størrelse synes ikke å bestemme hvorvidt den senere vil begynne å spise. Det synes heller ikke som at variasjon i størrelse har særlig betydning. Ytterligere sortering av fisk på størrelse enn hva som gjøres i næringen i dag synes dermed ikke å gi bedre resultat av weaningen. Det er mulig at man kan benytte fiskens motivasjon til å spise, til å sortere den, men her gjenstår fortsatt forbedring og evaluering av metoden.
Sorteringsteknologi
Evaluering av teknologi for sortering tilsier at bruk av metalldetektor har størst potensial for å lykkes, noe som innebærer at fôret må tilsettes et kjent metall. Metoden må evalueres ytterligere, blant annet inkludert en risikoanalyse, i felt eller laboratorie-skala før en prototype kan utvikles.
Evaluering av teknologi for sortering tilsier at bruk av metalldetektor har størst potensial for å lykkes, noe som innebærer at fôret må tilsettes et kjent metall. Metoden må evalueres ytterligere, blant annet inkludert en risikoanalyse, i felt eller laboratorie-skala før en prototype kan utvikles.
-
Sluttrapport: Fangstbasert akvakultur: Mellomlagring, oppfôring og foredling av villfanget fisk
Nofima. Rapport 14/2012. 28.03.2012. Av Bjørn-Steinar Sæther, Chris Noble, Odd-Børre Humborstad (Havforskningsinstituttet), Svein Martinsen (SINTEF Fiskeri og Havbruk), Emil Veliyulin (SINTEF Fiskeri og Havbruk), Ekrem Misimi (SINTEF Fiskeri og Havbruk) og Kjell Ø. Midling.
Omtrent 20 % av verdens akvakulturproduksjon kommer fra fangstbasert akvakultur (FBA) og de økonomiske motivasjonene kan variere fra å forbedre fiskens kvalitet ved hjelp av sulting (brisling eller loddetorsk), påvekst eller oppfôring (ål eller tunfisk) eller strategiske kombinasjoner som å fange fisken når tilgjengeligheten er høy og selge den når prisen er høy; loddetorsk i mai selges som ferskfisk i november. Å holde torsken i merder etter fangst for oppfôring har litt over 20 års historie, selv om små anlegg sør i landet nok også praktiserte dette langt tidligere. Det har vært stor variasjon i fangstene (600–1500 tonn/år) og kvotestimulansen innført i 2008 (80 % kvoteavregning av levert kvantum) har vært en kraftig stimulans. Når villtorsken holdes levende i merd, kan den selges fersk hele året. Å kunne regne med stabile leveranser av fersk torsk er svært verdifullt for flere kunder. Levende torsk har i disse årene oppnådd en ekstra pris på 5 kr/kg eller om lag 30 % høyere pris enn ved konvensjonell leveranse.
Gjennom en lang rekke FoU-aktiviteter de siste 20 år er total dødelighet i FBA på torsk sterkt redusert og nå kan opptil 90 % av fangsten fra et snurrevadfartøy settes i merd. Via Holmefjordutvalgets arbeid ble det implementert nye forskrifter i 2006 med hovedformål å øke fiskens velferd samt standardisere bruk av utstyr. Inkludert her er elementer som ombordtaking av fisk ved fangst, transport, sortering, motaksmerder, lagring, sultetid før fôring og fiskens helse.
Tidligere aktiviteter har gitt grunnleggende informasjon om betydning av fiskens beskaffenhet (størrelse, vekt, skadetype/omfang) på senere suksess i mellomlagrig og oppfôring. Resultater fra forsøk viser at 70–80 % av villfanget torsk begynner å spise i fangenskap. Det er uklart hvor stor andelen er i kommersielle anlegg, og også hva som avgjør hvorvidt enkeltindivider begynner å spise. Skadetype og omfang er ventelig av avgjørende betydning. Erfaringer fra næringen tyder også på at fiskens størrelse spiller inn, men det er uklart om dette er en årsak til – eller resultat av – at de ikke spiser.
Et formål med prosjektet er derfor å avdekke eventuell betydning av fiskens størrelse for suksess i FBA. I tillegg til fiskens fysiske mål skal også skadestatus hensyntas i evalueringen av fiskens prestasjoner under oppfôring. Av velferdsmessige, så vel som økonomiske årsaker, er det viktig at FBA-aktivitetene baseres på fisk uten skader eller lyter som uforenelig med akseptable standarder for dyrehold. Det anses derfor nødvendig å definere sorteringskriterier som ivaretar dette. Også av økonomiske årsaker er det gunstigst å identifisere fisk som ikke tar til seg mat i fangenskap så tidlig som mulig. Erfaringer fra næringen viser gode resultater ved bruk av sild eller lodde i oppfôringen, men varierende tilgjengelighet av fôr-fisk av tilfredstillende kvalitet, samt arbeid og fryselagring gjør at næringsaktører ser det formålstjenlig med alternative fôrtyper. Fôrets beskaffenhet er avgjørende for hvor stor andel av fisken som begynner å spise. Hel fisk synes så langt å fungere bra, mens tørrfôr, som er vanlig ellers i oppdrettsnæringen, ikke gir tilfredstillende resultater. Et oppmyknet tørrfôr har vist seg mer lovende for torsk, sammenlignet med standard tørrfôr. Bruk av oppmyknet tørrfôr benyttes med gode resultater ved FBA-produksjon av innlandsfisk. Bruk av et kommersielt tilgjengelig fôr har flere fordeler, blant annet tilgjengelighet, kvalitet og lagringsstabilitet.
Prosjektet er en del av FHFs hovedsatsing innen fangstbasert akvakultur (FBA) sammen med prosjektet “Teknologiutvikling for fangst, håndtering og føring av levende villfisk” (FHF-900293) ledet av Havforskningsinstituttet.
Gjennom en lang rekke FoU-aktiviteter de siste 20 år er total dødelighet i FBA på torsk sterkt redusert og nå kan opptil 90 % av fangsten fra et snurrevadfartøy settes i merd. Via Holmefjordutvalgets arbeid ble det implementert nye forskrifter i 2006 med hovedformål å øke fiskens velferd samt standardisere bruk av utstyr. Inkludert her er elementer som ombordtaking av fisk ved fangst, transport, sortering, motaksmerder, lagring, sultetid før fôring og fiskens helse.
Tidligere aktiviteter har gitt grunnleggende informasjon om betydning av fiskens beskaffenhet (størrelse, vekt, skadetype/omfang) på senere suksess i mellomlagrig og oppfôring. Resultater fra forsøk viser at 70–80 % av villfanget torsk begynner å spise i fangenskap. Det er uklart hvor stor andelen er i kommersielle anlegg, og også hva som avgjør hvorvidt enkeltindivider begynner å spise. Skadetype og omfang er ventelig av avgjørende betydning. Erfaringer fra næringen tyder også på at fiskens størrelse spiller inn, men det er uklart om dette er en årsak til – eller resultat av – at de ikke spiser.
Et formål med prosjektet er derfor å avdekke eventuell betydning av fiskens størrelse for suksess i FBA. I tillegg til fiskens fysiske mål skal også skadestatus hensyntas i evalueringen av fiskens prestasjoner under oppfôring. Av velferdsmessige, så vel som økonomiske årsaker, er det viktig at FBA-aktivitetene baseres på fisk uten skader eller lyter som uforenelig med akseptable standarder for dyrehold. Det anses derfor nødvendig å definere sorteringskriterier som ivaretar dette. Også av økonomiske årsaker er det gunstigst å identifisere fisk som ikke tar til seg mat i fangenskap så tidlig som mulig. Erfaringer fra næringen viser gode resultater ved bruk av sild eller lodde i oppfôringen, men varierende tilgjengelighet av fôr-fisk av tilfredstillende kvalitet, samt arbeid og fryselagring gjør at næringsaktører ser det formålstjenlig med alternative fôrtyper. Fôrets beskaffenhet er avgjørende for hvor stor andel av fisken som begynner å spise. Hel fisk synes så langt å fungere bra, mens tørrfôr, som er vanlig ellers i oppdrettsnæringen, ikke gir tilfredstillende resultater. Et oppmyknet tørrfôr har vist seg mer lovende for torsk, sammenlignet med standard tørrfôr. Bruk av oppmyknet tørrfôr benyttes med gode resultater ved FBA-produksjon av innlandsfisk. Bruk av et kommersielt tilgjengelig fôr har flere fordeler, blant annet tilgjengelighet, kvalitet og lagringsstabilitet.
Prosjektet er en del av FHFs hovedsatsing innen fangstbasert akvakultur (FBA) sammen med prosjektet “Teknologiutvikling for fangst, håndtering og føring av levende villfisk” (FHF-900293) ledet av Havforskningsinstituttet.
Nofima Marin (tidligere som Fiskeriforskning) har i en årrekke arbeidet innen feltet FBA, både tilknyttet innlandsfiske og fiske i sjø. Aktivitetene har omhandlet alle ledd i kjeden fra fangst til marked. Dette har ført til etablering av Nasjonalt kompetansesenter for levendelagring av fisk ved Nofima Marin, på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet.
• Å finne sorteringskriterier og grenser for skader som kan påvirke velferd og økonomi i weaning (avvennings)-perioden.
• Å avklare eventuelle sammenhenger mellom fiskens størrelse og tilvekst ved oppfôring.
• Å bedre fiskens motivasjon til å spise formulert fôr.
• Å utvikle adferdsbasert metode for å identifisere fisk med motivasjon til å spise.
• Å skaffe til veie biologisk og teknologisk kunnskap for anvendelse til utvikling av et funksjonelt sorteringssystem for villfanget torsk.
Prosjektets nytteverdi ligger på kort sikt i en bedring av dagens protokoller for evaluering av fangstskader dermed å bidra til bedret velferd hos villfanget fisk i fangstbasert akvakultur, samt bidra til bedret utgangspunkt for oppfôring ved at fisk som er uegnet som følge av skade sorteres ut. Effekten av størrelsessortering kan potensielt bedre velferd og det økonomiske grunnlaget i oppfôringen ved at andel fisk som ikke lar seg tilvenne fôr reduseres og at tilveksten hos de øvrige bedres.
På lengre sikt vil måloppnåelse bringe næringen ett steg nærmere et formulert fôr hvis tilgjengelighet og kvalitet ikke er avhengig av sesong, og som åpner for flere muligheter til automatisert fôring. Videre forbedre og effektivisere sortering av fisk som er motivert til å spise fra fisk som ikke er det, samt automatisert sortering av fisk som faktisk spiser fra fisk som ikke spiser. Begge tilfeller vil så bedre det økonomiske grunnlaget for FBA, ved at fisk som ikke kommer til å vokse kan produseres før den taper vekt, mens den øvrige fisken får realisert sitt vekstpotensial gjennom oppfôring. Kort sagt bedret velferd for fisken som skal inngå i oppfôringen og bedret økonomi for produsenten.
På lengre sikt vil måloppnåelse bringe næringen ett steg nærmere et formulert fôr hvis tilgjengelighet og kvalitet ikke er avhengig av sesong, og som åpner for flere muligheter til automatisert fôring. Videre forbedre og effektivisere sortering av fisk som er motivert til å spise fra fisk som ikke er det, samt automatisert sortering av fisk som faktisk spiser fra fisk som ikke spiser. Begge tilfeller vil så bedre det økonomiske grunnlaget for FBA, ved at fisk som ikke kommer til å vokse kan produseres før den taper vekt, mens den øvrige fisken får realisert sitt vekstpotensial gjennom oppfôring. Kort sagt bedret velferd for fisken som skal inngå i oppfôringen og bedret økonomi for produsenten.
Prosjektet er forankret i næringens ønsker og behov for FoU, og er delt inn i tre arbeidsdspakker. Deler av aktivitetene skal gjennomføres ute i næringen, så langt det lar seg gjennomføre under kommersielle betingelser.
AP1 omhandler velferdsmessige aspekter ved mellomlagring og oppfôring.
AP2 omhandler oppfôringen, spesifikt på tidlige stadier etter fangst og fasen der villfisken tilvennes å spise i fangenskap.
AP3 omhandler effektiv og maskinell sortering av fisk som har begynt å spise fra fisk som ikke spiser.
Kun fisk som vil spise i fangenskap har potensial i FBA. Fisk som ikke spiser har kun potensial for direkte produksjon eller mellomlagring.
Gjennomføring i 2010
AP1 og 2 gjennomføres i felles forsøk hos en industriaktør under kommersielle betingelser. I AP1 ser man på betydningen av fangstskade, mens i AP2 ser en på weaningsuksess, i begge tilfeller knyttet til fiskens størrelse og anleggets protokoll for sortering av fisk ved mottak. Fiskens skadestatus beskrives ved hjelp av en standard metode (welfare index method – WIM-score), som for levende fisk begrenser seg til ytre trekk og lyter. Dette gjennomføres på individmerket fisk, slik at man kan knytte status innledningsvis til status slutt, videre sammenholde status med fiskens prestasjoner underveis. Resultatene fra 2009 danner grunnlag for sorteringskriterier av fisken som skal inngå i forsøkene, hvor en vil søke å unngå fisk med skader som ventes å kompromittere overlevelse og prestasjoner hos fisken for øvrig.
Aktiviteten har to milepæler, første ved igangsetting av weaning, den andre ved avslutning. Resultatene vil bidra til bedre forståelse av betydningen av fiskens størrelse for weaning-suksess i FBA. I AP3 skal alternative maskinsynsløsninger beskrevet i 2009 testes under kontrollerte betingelser. Via grunnleggende analyser av fiskens beskaffenhet, bruk av fôrmarkører, håndtering/forbehandling av fisk og vurdering av mulige systemløsninger i full skala skal AP3 ende opp i feltskala testing av alternativene på fisk med eller uten fôr. Dette oppsummeres i et forslag til prototype (milepæl) som skal testes i siste prosjektår.
AP1 og 2 gjennomføres i felles forsøk hos en industriaktør under kommersielle betingelser. I AP1 ser man på betydningen av fangstskade, mens i AP2 ser en på weaningsuksess, i begge tilfeller knyttet til fiskens størrelse og anleggets protokoll for sortering av fisk ved mottak. Fiskens skadestatus beskrives ved hjelp av en standard metode (welfare index method – WIM-score), som for levende fisk begrenser seg til ytre trekk og lyter. Dette gjennomføres på individmerket fisk, slik at man kan knytte status innledningsvis til status slutt, videre sammenholde status med fiskens prestasjoner underveis. Resultatene fra 2009 danner grunnlag for sorteringskriterier av fisken som skal inngå i forsøkene, hvor en vil søke å unngå fisk med skader som ventes å kompromittere overlevelse og prestasjoner hos fisken for øvrig.
Aktiviteten har to milepæler, første ved igangsetting av weaning, den andre ved avslutning. Resultatene vil bidra til bedre forståelse av betydningen av fiskens størrelse for weaning-suksess i FBA. I AP3 skal alternative maskinsynsløsninger beskrevet i 2009 testes under kontrollerte betingelser. Via grunnleggende analyser av fiskens beskaffenhet, bruk av fôrmarkører, håndtering/forbehandling av fisk og vurdering av mulige systemløsninger i full skala skal AP3 ende opp i feltskala testing av alternativene på fisk med eller uten fôr. Dette oppsummeres i et forslag til prototype (milepæl) som skal testes i siste prosjektår.
Gjennomføring i 2011
AP1, 2 og 3 gjennomføres i felles forsøk ved Havbruksstasjonen i Tromsø. Aktivitetene er delt inn i to deler. Som for 2010 skal fisken som inngår sorteres etter beste praksis og resultater fra WIM-score. I tillegg skal fisk med ulik WIM-score merkes individuelt og status følges gjennom forsøket, noe som vil bedre datagrunnlaget for bruk WIM-score i praktisk setting. AP2 skal bygge på resultatene fra bruk av vanntilsatt tørrfôr i 2009, samt tidligere weaning-aktiviteter.
Målsettingen er å modifisere tørrfôr ved tilsetting av ferskvann slik at det fungerer bedre som fôr til torsk i FBA. I tillegg til at bruk av tørrfôr i FBA potensielt har mange fordeler for FBA, vil det også muliggjøre uttesting av prototype for maskinell sortering basert på AP3-2010. Et pilotforsøk gjennomført hos en FBA-aktør i 2009 tyder på at fiskens adferd kan benyttes til å sortere fisk motivert til å spise fra fisk som ikke er motivert til å spise. Denne hypotesen ønsker man å teste mer grundig under kontrollerte betingelser. Fisken som har gjennomgått en weaning, beskrevet i ovenfor, benyttes til denne aktiviteten. Dette er fisk med en kjent bakgrunn etter fangst, og som har gjennomgått weaning under kontrollerte betingelser. Resultatene sammenholdes med WIM-score slik at eventuelle effekter av skader på fiskens motivasjon til å spise kan avsløres.
Prosjektorganisering
Prosjektet er et samarbeid mellom Nofima Marin, Havforskningsinstituttet og SINTEF Fiskeri og havbruk (SFH). Nofima Marin har prosjektlederansvar, samt ansvar for AP2 (oppfôring) herunder gjennomføring av weaningforsøk. Planleggingen av disse skjer i samarbeid med Havforskningsinstituttet og SFH.
Havforskningen har ansvar for gjennomføring av aktiviteter tilknyttet AP1 (velferd) og SFH har ansvar for gjennomføring av aktiviteter tilnkyttet AP3 (teknologi).
AP1, 2 og 3 gjennomføres i felles forsøk ved Havbruksstasjonen i Tromsø. Aktivitetene er delt inn i to deler. Som for 2010 skal fisken som inngår sorteres etter beste praksis og resultater fra WIM-score. I tillegg skal fisk med ulik WIM-score merkes individuelt og status følges gjennom forsøket, noe som vil bedre datagrunnlaget for bruk WIM-score i praktisk setting. AP2 skal bygge på resultatene fra bruk av vanntilsatt tørrfôr i 2009, samt tidligere weaning-aktiviteter.
Målsettingen er å modifisere tørrfôr ved tilsetting av ferskvann slik at det fungerer bedre som fôr til torsk i FBA. I tillegg til at bruk av tørrfôr i FBA potensielt har mange fordeler for FBA, vil det også muliggjøre uttesting av prototype for maskinell sortering basert på AP3-2010. Et pilotforsøk gjennomført hos en FBA-aktør i 2009 tyder på at fiskens adferd kan benyttes til å sortere fisk motivert til å spise fra fisk som ikke er motivert til å spise. Denne hypotesen ønsker man å teste mer grundig under kontrollerte betingelser. Fisken som har gjennomgått en weaning, beskrevet i ovenfor, benyttes til denne aktiviteten. Dette er fisk med en kjent bakgrunn etter fangst, og som har gjennomgått weaning under kontrollerte betingelser. Resultatene sammenholdes med WIM-score slik at eventuelle effekter av skader på fiskens motivasjon til å spise kan avsløres.
Prosjektorganisering
Prosjektet er et samarbeid mellom Nofima Marin, Havforskningsinstituttet og SINTEF Fiskeri og havbruk (SFH). Nofima Marin har prosjektlederansvar, samt ansvar for AP2 (oppfôring) herunder gjennomføring av weaningforsøk. Planleggingen av disse skjer i samarbeid med Havforskningsinstituttet og SFH.
Havforskningen har ansvar for gjennomføring av aktiviteter tilknyttet AP1 (velferd) og SFH har ansvar for gjennomføring av aktiviteter tilnkyttet AP3 (teknologi).
Forsøkene i kommersiell skala planlegges gjennomført ved ToBø fisk i Havøysund, mens forsøk som gjennomføres under mer kontrollerte betingelser gjennomføres ved Havbruksstasjonen i Tromsø sitt sjøanlegg. Prosjektgruppene utfyller hverandre både faglig og med hensyn til instituttenes respektive hovedansvarsområder.
Prosjektet skal formidle i fiskeripressen og omtales på de respektive institusjoners og FHF sine nettsider. Prosjektet skal også kommuniseres ved foredrag på relevante møter, seminarer og konferanser.
-
Sluttrapport: Fangstbasert akvakultur: Mellomlagring, oppfôring og foredling av villfanget fisk
Nofima. Rapport 14/2012. 28.03.2012. Av Bjørn-Steinar Sæther, Chris Noble, Odd-Børre Humborstad (Havforskningsinstituttet), Svein Martinsen (SINTEF Fiskeri og Havbruk), Emil Veliyulin (SINTEF Fiskeri og Havbruk), Ekrem Misimi (SINTEF Fiskeri og Havbruk) og Kjell Ø. Midling.